Da Finmarken kom hjem til Norge

Det starter med et brev

Året er 1998. Sten Magne Engen, styreleder for Hurtigrutemuseet i Stokmarknes, har hendene fulle med DS «Finnmarken» fra 1956 som skal stilles ut på det nye museet, med ferdigstillelse 2. juli 1999. Sten Magne vet det ikke enda, men om ett år, skal museet han har lagt sjela si i å få bygget, bli åpnet av Norges dronning. Arbeidet gjør styrelederen på fritiden, når han ikke er kaptein langs norskekysten.

Midt i alt kaoset dukker det opp et brev adressert til Sten Magne. Det viser seg å være fra er fra en mann han nylig har hatt som passasjer på Hurtigruten. Vedkommende gjorde ikke noe vesen ut av seg om bord og sa heller ikke noe bemerkelsesverdig, etter det Sten Magne kan huske. Men det han har skrevet på papiret som kapteinen nå sitter med i hendene er bemerkelsesverdig.

– Han lurte på om jeg var klar over at det fantes noe han kalte «Villa Finmarken» i Beekbergen, syd-øst i Nederland. Han var helt sikker på at det var en del av det gamle hurtigruteskipet DS «Finmarken» fra 1912, forteller Sten Magne.

Dampskipet DS «Finmarken» ble bygget ved Trondheims Mekaniske Verksted for Vesteraalens Dampskibsselskab (VDS) og gikk i trafikk langs kysten mellom Bergen og Kirkenes. Akkurat som sine forgjengere i samme rederi, var skipet hvitmalt til å begynne med, men hadde svart skrog da det ble bygget om i 1946.

Etter at nye DS «Finnmarken» ble levert i 1956, ble det besluttet at gamle Finmarken, som samme år var blitt døpt om til «Vågan», ikke lenger kunne opprettholde normal drift langs den lange, norske kystruten. Hun ble lagt i opplag i Harstad i noen måneder, før hun ble solgt til Unge Sjømenns Kristelig Forening (USFK) i Stavanger i 1957. Levetiden som skoleskip ble imidlertid kort, for tre år senere ble Finmarken solgt til opphugging i Rotterdam, Nederland.

Det var det siste noen hjemme i Norge så til det vakre, historierike skipet. Trodde man. Helt til nevnte brev altså dukket opp i Sten Magne Engens postkasse nesten 40 år senere.

– Jeg ble jo helt «i fyr og flamme», og jeg tenkte at jeg i det minste måtte få tak i en suvenir fra båten, forteller han.

Endte opp på ridesenter

Først året etter åpningen av Hurtigrutemuseet får Engen anledning til å reise til Nederland for å ta en nærmere kikk på «Villa Finmarken». Og det er nå historien virkelig begynner å bli interessant.

Det viser seg at dekkseksjonen til det gamle dampskipet aldri endte sine dager på opphuggeriet, men isteden ble solgt til en tannlege som fraktet hele den 16 meter lange, 5,5 meter brede og fem meter høye seksjonen til Beekbergen, nær byen Apeldoorn. Til hva denne tannlegen brukte Finmarken får vi kanskje aldri vite, for få år senere ble hele innretningen solgt videre til en nederlender som skulle bygge ridesenter i området. Der skulle båtens gamle salonger og lugarer tjene som overnattingssted og oppholdsrom til studentene på senteret.

Så kommer overraskelsen

Da Sten Magne Engen er framme ved ridesenteret – som nå har byttet eier to ganger – får han beskjed om at han ikke bare kan få en suvenir fra båten, men faktisk kjøpe alt sammen for 1,5 millioner kroner.  Det er bare ett problem: Hvordan i alle dager skal han få fraktet Finmarken til Norge og museet i Stokmarknes?

– Det var jo 20 meter trær overalt. Jeg måtte gå til nederlandske myndigheter for å få tillatelse til hogging slik at vi kunne få laget en passasje til å få båten ut – men skogen var vernet, så jeg fikk ikke lov, forteller Engen.

Først etter tre år og tallrike møter og søknader som etter hvert ender hos overordnede myndigheter i Nederland, får museumsstyrelederen løyve til å lage en «gate» gjennom skogen.

– Etter at trærne var hogget ned, fikk vi lagt utover 160 tykke stålplater for at ikke maskiner og biler skulle kjøre seg fast, forteller han.

– Og så skulle vi gjennom en rundkjøring…, minnes Sten Magne.

Svingradiusen i rundkjøringen er så krapp at trafikkskiltene blir snudd for å gi lowloaderen nok plass, men det er fullstendig nytteløst. Dermed må den enorme bilen kjøre imot kjøreretningen, med politibiler og blinklys både foran og bak. Heldigvis er det fortsatt natt.

– Der fikk vi låne hele cruisebåt-terminalen. Jeg hadde en god kontakt i Amsterdam, skjønner du, som hjalp meg med både lånet av terminalen og sponsing av mat og drikke – så da inviterte vi alle sponsorene og andre involverte til fest i havna, smiler Sten Magne.

Noen dager senere henter et norsk Sea-Cargo-skip Finmarken og tar henne med seg til Bergen – gratis. Rederiet Nor-Cargo sørger dessuten for videre gratis transport til Stokmarknes, med ankomst midt på natten, og allerede morgenen etter er hun på plass ved Hurtigrutemuseet, der hun skal stå utstilt ved siden av skipet som en gang utkonkurrerte henne; MS Finmarken fra 1956.

Restaureringen

– Det kostet rundt ti millioner kroner å få innredningen til gamle Finmarken klar, og det tok mange år det også, sier Engen, før han skyter inn en historie om den gangen han reiste til sjøfartsmuseet i Bergen for å 3D-skanne alle treskjæringene i interiøret til Finmarkens røkesalong som står utstilt der.

– Jeg kjøpte en kraftig datamaskin og en stor fres på 1,2 tonn fra Kina, og så freste vi ut alle treskjæringene nøyaktig på halvmillimeteren. I tillegg hentet vi inn profesjonelle treskjærere til å finskjære mønstrene og illustrasjonene etterpå. Motivene er veldig spennende. De viser blant annet krig og vikingtid, forteller Sten Magne.

Også resten av interiøret i Finmarken er tro mot det originale fra 1912. For eksempel…

– Tapetet. Men det var jo helt umulig å få tak i de tapetene som var i «Musik/Damesalongen» den gangen, så vi måtte kontakte en tysk spesialist, Lutz Walter. Han fant fram til det eneste firmaet i Europa som har maskiner og utstyr til å lage slik preget tapet. Før det kunne produseres, måtte det både tegnes og farges. Lutz brukte syv forsøk før han fikk riktig resultat, forteller Sten Magne.

Gulvløperne er laget i Belgia, men tegnet i Norge, mens taklampene er produsert i Tsjekkia. Møblene er laget i Norge – på samme måte som i 1912.

Pianojakten

Parallelt gikk jakten på pianoet… Ja, for museet måtte selvsagt få tak i et piano makent til det som stod i musikk- og damesalongen da skipet var nytt.

– Alle de gamle båtene hadde musikkinstrumenter. «Hurtigrutens far», Richard With, var musikalsk og spilte selv også – og datteren hans, Nanna With, ble pianolærer. Det kan godt tenkes at hun spilte i nettopp denne salongen, forteller Sten Magne.

Hurtigrutemuseet har et bilde som viser halvparten av det originale pianoet i musikk- og damesalongen på DS «Finmarken» i 1912. Etter mye om og men, kom de fram til at det måtte være av merket «Brødrene Hals».

 – Vi fikk først tak i et fra 1911. Det stod hjemme hos tollsjefen i Sandnessjøen, forteller Sten Magne.

Ved nærmere ettersyn viste det seg imidlertid at én liten detalj på det ene hjørnet av musikkinstrumentet avviket litt fra det på bildet.

–  Da ble det feil. Vi hadde vært så nøye med alt annet så langt – det måtte være «1912» og ikke noe juks, sier museumsstyrelederen.

Dermed fortsatte pianojakten. I 20 år. Underveis dukket det blant annet opp et piano som hadde stått på gamle DS «Richard With» – som gikk i fast rotasjon langs norskekysten fra 1909. Pianoet ble tatt i land i Tromsø to dager før skipet ble senket under andre verdenskrig. Museumsstyrelederen fikk også tak i et piano fra DS «Tordenskiold», en gammel Nordenfjelske-båt fra 1857.

– Jeg hentet mange piano, fra både Oslo, Trondheim, Kirkenes og Sørlandet. Men så dukket det plutselig opp et gammelt Brødrene Hals-piano her i Stokmarknes, og det var det som liknet mest på originalen. Han som eide pianoet skulle flytte og ville ikke ha det med seg, forteller Sten Magne.

– Sånn har det vært med alt vi har utrettet; detektivarbeid og problemløsing på høyt nivå, smiler Sten Magne.

Timeantallet han har brukt på arbeidet med Hurtigrutemuseet er så høyt at han knapt tør tenke på det. Men det er livsverket hans, og til syvende og sist er alt verd det, synes han.

– Det er viktig at den norske hurtigrutehistorien blir tatt vare på. Dessuten er det artig å få det til.