Minner fra et kystruteliv

– Denne båten var i drift helt fram til 1993. Da ble den lagt i opplag i Narvik i et halvt år, men sommeren 1994 fikk vi henne. Det var et lite sjokk.

Styreleder Sten Magne Engen ved Hurtigrutemuseet i Stokmarknes viser vei over de 800 kvadratmeterne med ekte tredekk om bord på MS Finnmarken. I over 40 år, fra 1956 til 1993, gikk hun i fast rotasjon på Kystruten Bergen – Kirkenes – Bergen. Nå står hele skipet utstilt på Hurtigrutemuseet, etter et oppussings- og grunnarbeid som er så solid at hun gjerne kan bli stående i hundrevis av år.

– Jeg hadde mast om å få den båten til museet her, for jeg hadde jobbet om bord og visste hvor mye verdier den inneholdt. Jeg mente de var verd å ta vare på, fortsetter Sten Magne, i det vi beveger oss forbi resepsjonen – eller «billettkontoret», som det het før i tiden – og videre inn i seksjonen med 1. klasselugarer.

– Se bare på treverket, som er mahogni, og all kunsten! Om dette skipet ikke hadde blitt museum, så hadde det kanskje blitt opphogd eller … vel, slike båter varer sjelden særlig lenge etter at de er gått i opplag.

Hele 25 år brukte museet på oppussingen, for det var lite penger å hente, og det meste av arbeidet var dugnadsbasert. Men det var verd det, synes Sten Magne, for sjømannslivet langs norskekysten har gjort ham lidenskapelig opptatt av kystrutens historie, og han vil gjerne vise verden hva den har betydd – og fortsatt betyr – for Norge.

– Kapteinens bord stod her.

Sten Magne peker på et punkt på dørken i skipets restaurant. Han minnes en seilas i 1988 da han var nyansatt kaptein på nettopp dette skipet.

– Reiselivslederen og jeg stilte oss opp her og ønsket gjestene velkommen, husker han.

– Vi hadde ikke noen danseplass om bord, så etter å ha blitt enige om at vi skulle arrangere dans, skjøv vi unna bord og stoler for å lage plass. Vi satte på musikk oppe i styrehuset, og så sendte vi den ned i salongen via høyttaler-systemet i taket, sier Sten Magne og ler.

Han peker på «kapteinbordet» igjen.

– Jeg satt her, og ved siden av satt reiselivslederen og fniste. Du skjønner, hun syntes det var så artig med «Damenes dans» for jeg var så redd for damene, forteller han.

– Og plutselig fikk jeg se, helt borti hjørnet på den andre siden av rommet, et kjempestort menneske reise seg opp. Hun var nesten to meter høy, hun hadde forferdelig svære bryster, og hun kom gående rett mot meg. Det var ei tysk dame, sterk som en bjørn, og jeg aner ikke hva hun tenkte på, men hun slang armene rundt meg og pressa meg inn i barmen sin så jeg nesten mistet pusten. Etter det slutta jeg å gå på damenes …

Vi går videre inn i kafeteriaen som i sin tid tilhørte 2. klasse, der det blant annet ble servert lunsjbuffet.

– Da jeg jobbet her, var alt én klasse, men før det, var det opptil tre klasser på et skip, med ulike priskategorier. Slik er det i grunnen i dag også, for om du kjøper en veldig flott lugar, så betaler du jo mer for den, sier Sten Magne.

Også i 2023 fungerer kafeteriaen fra 1956 som kafe for gjestene på Hurtigrutemuseet.

– Der inne er «Stersen», der servitørene tilberedte maten fra kokkene i byssa før servering. La oss gå inn en tur!

Han åpner døra til en liten bysse.

Mens vi sitter i kafeteriaen, får vi selskap av Per Rydheim fra Sortland; kystruteentusiast, hobbyhistoriker og maskinist hos Havila Kystruten.

Nå skal vi prate historie, og det er denne samtalen med Sten Magne Engen og Per Rydheim som er grunnlaget for alle artiklene i Havila Stories-artikkelserien med kystrutehistorier fra virkeligheten. Vi spør dem om hva de mener er det beste med den norske kystruten. De nevner først det åpenbare, nemlig omgivelsene – med nydelig natur, midnattssol, isbreer og øyer.

– Jeg startet min karriere i utenriksfart og hadde vært over hele verden i cruise og fergefart før jeg fikk et vikariat på en lokalbåt eid av hurtigruterederiet Ofotens dampskipsselskap AS, forteller Sten Magne.

Året var 1981. Han kom fra fergefart i England og hadde ingen planer om å bli værende i Norge. Så snart vikariatet var over, skulle han tilbake til cruisetrafikk i utlandet, tenkte han.

– Det var spennende i utenriksfarten, men det var ingenting å se på. Men så, da jeg kom langs kysten her og stod ved rekka, fikk jeg se alle turistene stå der og smile mens de skrøt av alt det vakre vi passerte, forteller Sten Magne.

Derfor plukket han ofte opp mikrofonen styrehuset for å kommentere landskapet de seilte forbi.

– Når vi passerte Stad i storm for eksempel, da sa jeg til passasjerene at de fikk komme ut og se på den flotte stormen med de store bølgene og sjøen som slo opp mot klippene. Folk ble så glade, for det som ellers kunne ha virket skremmende på dem ble med ett fascinerende.

Men Kystruten har aldri bare handlet om turisme og vakre omgivelser. Dens viktigste funksjon har alltid vært å binde kystsamfunnene sammen. Skipene som går i rotasjon på Kystruten deler ett viktig samfunnsoppdrag: De frakter gods, post og passasjerer fra havn til havn. Og rundt hver eneste havn som Kystrute-skipene har anløp i, har det vokst fram sterke lokalsamfunn. Det er det som er den virkelige «hurtigrutehistorien», mener Sten Magne.

Se for deg at kystruteskipene følger en rett linje langs den lange norskekysten. Fra denne linjen strekker det seg mange mindre bånd som slynger seg i alle retninger, fra de innerste fjordene til de ytterste øyene. Disse båndene er fulle av mindre båter og ferger som transporterer gods og passasjerer til og fra anløpsstedene til Havila Kystruten og Hurtigruten. Underveis stopper de ved mange lokale anløpssteder.

– Det er aktiviteten langs dette enorme nettverket av bånd som strekker seg langs hele norskekysten som virkelig utgjør Kystrutens historie, sier Sten Magne.

Per Rydheim kunne ikke ha vært mer enig.

– Det som fascinerer meg mest er hva Kystruten skaper og drar med seg, sier han, og fortsetter:

– Det er helt utrolig hvor mye folk som bor langs dette utvidede nettverket langs kysten, og det viser hvor stor betydning denne ruten har for kystbefolkningen.  For meg er det inspirerende å vite at vi kan etterlate oss et positivt avtrykk i hver havn ved å skape arbeidsplasser og omsetning, ikke bare for oss selv, men ved å knyte til oss lokale næringsliv og kystsamfunn.

Slik har det vært i 130 år.

– Da Hitler iverksatte «Operasjon Barbarossa» – et angrep på Sovjetunionen – i 1941, gikk de allierte løs på alt som kunne tenkes å være tyske transportmidler, forteller Per Rydheim.

For dem hadde det lite betydning at båtene hadde hvite skrog som indikerte at de var passasjerskip. Først ble DS Vesteraalen senket, og deretter stod DS Richard With for tur. Totalt ble 14 hurtigruteskip torpedert eller senket på annen måte under krigen, og mange sivile ble drept i angrepene.

Én av dem var Sten Magnes onkel, Fritjof. Han var bare 15 år gammel da han jobbet om bord på DS «Irma», et passasjer- og hurtigruteskip, overlevert Det Bergenske Dampskibsselskab (BDS) i 1905. Den unge gutten hadde ikke noe ønske om å være der, men ettersom Norge var okkupert av Tyskland, var det ikke bare å gå i land når en ville.

– Bestemoren min gråt alltid sine modige tårer, for hun visste ikke hvem som senket skipet. Alle trodde det var tyskerne som stod bak. Men nå skal jeg fortelle dere …

MS «Nordnorge, 1998: Sten Magne Engen har fått besøk på broen. Han liker å ta alle passasjerene i hånden før de går på land, og denne gangen er det en gruppe nordmenn på vei fra Harstad og nordover som har gleden av å hilse på kapteinen. En av dem er en eldre, og for Sten Magne ukjent, mann. Han ser kapteinen i øynene og presenterer seg, før han sier: «Det var jeg som senket «Irma».

Sten Magne blir helt kald innvendig. De faktiske omstendighetene rundt torpederingen av hurtigruteskipet DS Irma er frigitt av den norske stat så sent som samme år: Angrepet var ikke utført av tyskere, slik folk flest trodde, men av to norske torpedobåter som kom fra Shetland. De skulle egentlig gjøre en operasjon i Rørvik-området, men ble utsatt for akutt dårlig vær og måtte slepes inn i Hustadvika og videre til Averøya for å spare bensinlagrene om bord. Der la de seg i skjul, og der bestemte operasjonslederen at alle båter som seilte forbi skulle senkes.

Sten Magne stirrer vantro på mannen foran seg – den samme mannen som gav ordren om å skyte ned Irma den 13. februar i 1944. Omsider får han igjen talens bruk: «Men matrosen ropte jo at det var hurtigruta som kom», sier han. «Ja, men da var ordren gitt, og det går ikke an å ta tilbake en ordre», lyder svaret.

– Det var en veldig spesiell opplevelse, husker Sten Magne.

– Hvorfor tror du mannen fortalte deg dette etter alle de årene?

– Han sa han ville reise rundt og be om unnskyldning for det han hadde gjort nå som staten hadde frigitt alle opplysningene, men jeg vet ikke … Han hadde jo senket flere båter, blant annet en oppe i Troms, der mange sivile ble drept.

Per Rydheim har lyttet interessert til historien. Nå spør han:

– Konfronterte du mannen med at du hadde en onkel som ble drept av ham?

– Nei, jeg gjorde ikke det. Men i ettertid har jeg lurt på om han visste hvem jeg var og om det var derfor han kom og sa det han sa. Hvorfor ellers skulle han gjøre det? Det hele var veldig merkelig.

Heldigvis har sjømannslivet langs norskekysten for det meste forsynt Sten Magne med gode opplevelser og minner – som den gangen han viet et brudepar om bord. Eller da skipet hadde kongelig besøk. Ja, det har til og med vært flere tilfeller av barnefødsler om bord. De beste minnene er likevel de som glir inn i hverandre, nemlig arbeidshverdagen og menneskemøtene – både til sjøs og i havn, som har fylt han med gode inntrykk og formet ham som menneske. Nå er han for lengst pensjonert fra sjømannslivet, men å slappe av kommer ikke på tale. Hvordan kan han gjøre det når hele hans livsverk, nemlig Hurtigrutemuseet, drives for fullt i hans egen hjemby?

Tekst: Josefine Spiro