– Det er et hundeliv å ligge her og salte sild og ikke få den unna, sa Richard With.

Distriktslege Jakob Georg Thode nikket, men før han rakk å svare, fortsatte With:

– Det må bli en annen dans; i stedet for å krysse frem og tilbake med jekter, så må vi få dampskip som kan brukes til sleping og frakting av sild.

– Ja, sant nok, men penger da With! Hvordan skal de skaffes til veie?

– Folk må slå seg sammen om å kjøpe et dampskip, men skal jeg få dem til å gjøre det, så trenger jeg hjelp. Og den kan De være med å gi meg, doktor!

– Jeg skal gjøre mitt beste, men snakk først med William Hals på Stokmarknes og med sakfører Lumholtz også, for han kan være en god jurist å ha med seg når det skal gjøres forretninger. Får vi i stand et aksjeselskap, kan vi trenge ham i direksjonen.

Omtrent slik skal ordene ha falt da Richard With og distriktslege Thode møttes om bord på et saltefartøy i Sildpollen i Eidsfjorden høsten 1880.

Eidsfjorden var en av de beste sildefjordene i Nordland, og denne høsten hadde fisket slått bedre til enn folk kunne minnes. «Da trafikken på fjorden pulserte på det sterkeste, kunne den sammenliknes med livet i de største havnesteder,» heter det i en skildring fra den gang. Små og store dampskip gikk innom Eidsfjorden og lastet sild. Jekter og jakter tok også sin tørn i transporten, og slepedamperne fikk en travel tid. Likevel gikk det som Richard With sa – silda hopet seg opp.

_{(Avsnittene over er hentet fra boka «På Nordnorsk kjøl – Vesteraalens Dampskibsselskab gjennom 75 år» fra 1956, ført i pennen av Reidar Stavseth.)}

Det gikk på helsa løs for de hardtarbeidende fiskerne og fartøymannskapene i Eidsfjorden. Så ille ble det at da en tyfusepidemi brøt ut, så distriktslege Jakob Thode seg nødt til å opprette et lasarett inne i Sildepollen – hovedsetet for landing av fisk og sild som skulle saltes.

Denne historien – om Richard With som fikk en idé under et besøk i Eidsfjorden en høstdag i 1880 – skulle komme til å bli avgjørende for at Norge fikk en «hurtiggående» kystrute 13 år senere.

– Kapitalen til den første hurtigruten startet jo i stor grad med frakt av sild fra Eidsfjorden, i tillegg til annet gods og etter hvert post, sier Rydheim.

La oss fortsette der vi slapp – det var denne silda som hopet seg opp i Sildpollen…

– Ideen til Richard With gikk ut på å danne et dampskipsselskap med et eget skip som kunne lastes med sild i tillegg til å slepe både jakter og jekter for en raskere befordring ned til Bergen. Distriktslege Thode syntes ideen var så god at han anbefalte With å lufte den med handelsmann William Hals på Stokmarknes, noe han også gjorde, forteller Rydheim.

Bare noen måneder senere, like over nyttår i 1881, rodde Richard With egenhendig rundt i Vesterålen og Lofoten med en aksjeinnbydelse på hundre kroner. Han klarte å skrape sammen 17.500 kroner. Det holdt ikke til skipet han hadde pekt seg ut; dampskipet «Arendal» som hadde gått i rutefart i Lofoten før og hadde stor lastekapasitet, iallfall sett med datidens øyne. Nå lå det i opplag i Ålesund, og With hadde personlig vært på befaring.

– Han manglet 2.500 kroner for å kunne kjøpe skipet, så da telegraferte han til handelsmann William Hals og sakfører Lumholtz Stokmarknes, fortsetter Rydheim.

De to hadde en verdifull kontakt i Nyksund i Øksnes kommune, Olaus Lockert, som de rett og slett ba om en håndsrekning. Han gikk med på å låne Richard With 10.000 kroner – uten annen sikkerhet enn en vanlig kvittering.

– Dermed kjøpte With «Arendal» og fikk henne seilt opp til Vesterålen om sommeren 1881. Deretter, den 10. november samme år, ble Vesteraalens Dampskibsselskab (VDS) konstituert og fikk et styre. Richard With ble formelt ansatt den 14. januar 1882, sier Rydheim.

«Arendal» ble døpt om til «Vesteraalen», og etter et lite verftsopphold ble skipet satt i trafikk mellom Eidsfjorden og Bergen, der det tok sild- og slepeoppdrag. Etter hvert ble ruta utvidet til Senja og ble dessuten helårlig.

– Allerede i 1884 fikk With bygd et nytt skip, "Lofoten", som ble tatt inn i samme fart, og ruta var et faktum. Da hadde VDS to skip og begynte å ta opp konkurransen med både Det Bergenske Dampskibsselskab og Nordenfjeldske Dampskibsselskab, forklarer Rydheim.

Under 12 år etter opprettelsen av det nye dampskipsselskapet i Vesteraalen fikk Richard With tilslag på et anbud på en hurtigrute mellom Trondheim og Hammerfest om sommeren, og mellom Trondheim og Tromsø om vinteren.

– Den ruta var det dampskipskonsulent August Kriegermann Gran som hadde kommet med. Han ønsket at en skulle klare strekningen mellom Trondheim og Svolvær på 34 timer, Richard With greide det med god margin, avslutter Per Rydheim.

Les historien om «Kaptein Richard With og den første hurtigruteseilasen»

I de 130 årene ruta har eksistert, har den blitt utvidet mange ganger, både med havner, rederier og skip. I dag går den formelt under navnet Kystruten Bergen-Kirkenes og er betjent av to rederier, der Havila Kystruten er det siste tilskuddet i rekka med sine fire nye, og bærekraftige skip.

Tekst: Havila Voyages/Josefine Spiro

Vi seilte inn Eidsfjorden!

I september 2023 tok Havila Kystruten åtte avstikkere til Eidsfjorden. Der fikk både tilreisende turister og lokale historieinteresserte som ble med fra Sortland og Stokmarknes lære om det store sildefisket som i sin tid satte Richard With på ideen om å starte et eget dampskipsselskap. Det er dette som er den egentlige historien bak kystrutens opprinnelse.

Se videoen!