Gutten i Pasvikdalen

For sitt indre blikk, ser Ernst Sneve fortsatt klart og tydelig for seg den unge mannen hoppe ut av flyet over familiens hytte i Pasvikdalen utenfor Kirkenes. Nedenfor står en tysk soldat og skyter etter ham med pistolen sin. Den lille gutten iakttar opptrinnet med store, våkne øyne. Han er ikke redd. Til det er han for ung – og han har ingen minner fra den tiden da drønnene i lufta over byen kun vitnet om naturens egne krefter. Nå snakker de voksne om «bombevær» hver gang himmelen er blå.

Storesøsteren hans, Aud, følger ikke med på luftangrepet. Hun har flyktet unna, slik hun alltid gjør når det begynner å smelle i nærheten. Snart må mamma og pappa ut i skauen for å lete etter henne. Det må de hver gang, og Ernst må bli med. De finner henne alltid til slutt, sammenkrøpen og skjelvende av frykt.

Kirkenes, Sør-Varanger kommune, mars, 2023: – En gang hadde hun gjemt seg under en stein for å komme seg unna skytingen. Hun er fire år eldre enn meg, så hun forstod hva som skjedde. Hun var så forferdelig redd.

Ernst Sneves faste blikk er alvorlig bak de rektangulære, stålinnfattede brillene. Ansiktsuttrykket står i sterk kontrast til de førti-et-eller-annet smilerynkene rundt de klare øynene. Ellers er det lite i det åpne ansiktet som avslører Ernst Sneves virkelige alder, der han sitter rakrygget på en middels komfortabel designerstol av plast i den nesten tomme loungen på Thon Hotel Kirkenes. Kanskje har den spreke fremtoningen noe å gjøre med hans virke som guide for historieinteresserte turister som kommer sjøveien til Kirkenes? De guidene utfluktene, som går via det gamle bomberommet, Andersgrotta, og til den russiske grensen, har gitt ham mye glede i hverdagen de siste 15 årene etter at han ble pensjonist.

– Jeg lever og ånder for Nord-Norge, og særlig Kirkenes. Da jeg ble tilbudt jobb som guide for Kirkenes Snøhotell for mange år siden, så jeg på det som en mulighet til å fremme både kommunen og arbeidsplassen min, forteller han.

Det virkelig fristende ved jobben lå imidlertid i arbeidsbeskrivelsen. Ernst er nemlig ett av få levende tidsvitner med både evne og formidlingslyst til å fortelle tilreisende om det som skjedde i Sør-Varanger og Kirkenes under 2. verdenskrig.

– Jeg var seks år gammel da krigen var over. Mange av de bildene jeg enda ser for meg forstod jeg ikke den gangen, men jeg skjønte de senere. Og så forstod jeg det på redselen til moren min …

Øksa ligger på ektemannens side av senga. Den unge, høye og lyshårede kvinnen føler seg ikke trygg alene i hytta med de to små barna mens herr Sneve er på tvangsarbeid for tyskerne i Kirkenes. Russerfangeleiren ligger bare 300 meter unna, og hun stoler verken på de innsatte russiske soldatene eller de tyske soldatene som vokter dem. Samtidig synes hun synd på fangene som må slite døgnet rundt med manuelt veiarbeid, uten annet skotøy enn noen usle papirsekker, og med stadig romlende mager.

Fru Sneve er fullstendig klar over at den lille familien hennes har vært heldigere enn de fleste.

Hun tenker med gru tilbake på de første månedene av krigen, da hun og mannen til stadighet måtte røske med seg de små – Ernst fortsatt i bleie – og løpe alt de orket fra den lille loftsleiligheten i Kirkenes sentrum, ned til den iskalde Andersgrotta, sammen med resten av byens befolkning. Der satt de til bomberegnet stilnet i det fjerne og de kunne våge seg hjem igjen, bare for å vente på neste stormflukt.

Nå er leiligheten jevnet med jorden, i likhet med fleste andre bygningene i byen. De som ikke har flyktet sørover, har søkt dekning – sammen med hunder, katter, sauer og kyr – i Bjørnevatn-tunellen, som gruveselskapet Sydvaranger A/S har innredet med provisoriske bofasiliteter.

Før krigen, var Sydvaranger Kirkenes sin største og viktigste arbeidsplass og sysselsatte nærmere 90 prosent av arbeidsstokken. Men så, da det første av de to eneste tyske luftangrepene mot Kirkenes ble iverksatt i juli 1940, ble elektrisitetsverket i byen ødelagt, og produksjonen av jernmalm stoppet opp. Det neste angrepet, som kom like etterpå, ødela Nord-Europas nest største sagbruk og materiallager.

Kort tid etter ble 75 000 tyske og østeriske soldater utplassert i byen, med oppdrag om å bygge ut «Festung Kirkenes» som skulle bli Nord-Europas sterkeste kystforsvarsverk. Målet var å beskytte de enorme lagrene med krigsmateriell som tyskerne snart hadde spredd utover hele kommunen, i tillegg til havna der jernmalmutskipingen til Tyskland foregikk. Men det var ikke bare for å sikre egne forsyninger at tyskerne okkuperte byen. Hitler ville også hindre konvoitransport av krigsmateriell fra Storbritannia og USA til Murmansk i Russland, noe de blant annet gjorde ved å benytte flyplassen i Kirkenes som base for de nevnte flyangrepene. Det hele var en del av «Operasjon Barbarossa»; Hitlers angrep på Sovjet, den 22. juni 1941. Angrepet ble møtt med voldsom motstand av russerne, som blant annet svarte med nesten daglige bombetokt over Kirkenes.

Vinteren 1941/42 har troppene i Kirkenes vokst med tusenvis, både på tysk og russisk side. Midt i det hele står den uskyldige lokalbefolkningen, lammet av frykt og mangel på ressurser, og de som er i stand til å jobbe har ikke annet valg enn å arbeide for tyskerne, bare så de kan holde liv i seg selv og familiene sine.

Fru Sneve lar øksa bli liggende der den er og går i gang med dagens gjøremål. Etter en stund roper hun på de to barna som leker i nærheten av hytta. «Her», sier hun, og rekker dem et kar fullt av hjemmelagde fiskekaker. «Ta med dette bort til russerfangene».

De to barna gjør som de får beskjed om og bærer karet mellom seg ned til jordhyttene der de unge, russiske soldatene bor. Mens de sultne fangene forsyner seg av de dyrebare proteinene, kommer en tysk soldat bort til dem med håp i blikket. Barna rister bestemt på hodet.

– Mange av tyskerne var jo snille, de var der bare fordi de måtte, men vi var på en måte blitt hjernevasket til å tenke det verste om dem. I tillegg fikk vi dem helt opp i halsen på grunn av alt det som skjedde rundt oss, forteller Ernst.

Propagandaen som florerte om russere var ikke det spor bedre.

– De var ikke en gang folk, men dyr og voldtektsmenn som endatil spiste mennesker. Likevel hadde mor mer omtanke for dem.

Pappa er hjemme! Etter nok en arbeidsuke med lasting og lossing av tyskerbåter i byen, er herr Sneve tilbake hos familien i Pasvikdalen. Det lukter pipe av ham, synes Ernst, en god og trygg lukt. Og det er så spennende å se hva han har med seg! En gang kom han hjem med en trekkspillkoffert full av smør. En annen gang bar han på en sekk full av kaffe, men den måtte han gjemme i trekrona på ei furu i nærheten av hytta. Herr Sneve har lært seg å stjele fra bombede tyske forsyningsbåter som er satt på land for ikke å ligge i veien for andre fartøy. Raidene skjer i nattens mulm og mørke – med livet som innsats. Å stjele gir dødsstraff. Det samme gjelder for dem som hjelper fanger. Og likevel …

– Kjenner du til «Skoleveien» her i Kirkenes? Den ble bygget av 641 norske lærere som var sendt hit på arbeidsleir fordi de nektet å føye seg etter det tyske skoleverket, forteller Ernst.

Undervisningsnekten kunne ha ført til den visse død ettersom de hardtarbeidende fangene hadde svært begrenset tilgang på mat og vinterklær. .

– Men, til tross for faren for eget liv og at lokalbefolkningen hadde lite å dele, fikk lærerne såpass mye hjelp av innbyggerne i Kirkenes at ingen av dem frøs i hjel eller omkom av sult. Etter krigen, som takk for hjelpen, organiserte norske lærere en landsomfattende pengeinnsamling som de brukte til å bygge vårt første bibliotek.

Den eldre herren smiler, blank i øynene nå.

– Jeg er som tyttebær; lett rørt, humrer han.

Året er 1944. Krigen nærmer seg slutten, og hele kommunen er full av tyske soldater. De marsjerer fram og tilbake til fronten. Synet er så dagligdags for den vesle familien i Pasvikdalen at Ernst knapt reagerer, men en dag stopper en av de unge, tyske soldatene opp mitt i marsjen. Han siger klynkende sammen og hulker at han ikke orker å gå mer. En offiser tar seg fram til soldaten, som ikke stort eldre enn en gutt, og truer ham med at dersom han nekter å adlyde ordre, skal han skytes på flekken.  «Ja, men jeg orker ikke mer. Jeg gir opp», lyder svaret. Offiseren trykker på avtrekkeren.

Høsten har gjort sitt inntog i Pasvikdalen, og på verandaen til den lille hytta står Ernst, som snart er seks år gammel, og faren hans og betrakter det fargesprakende skuet av ildveksling i horisonten. Om kvelden noen dager senere, dukker det opp noen tyske militærkjøretøy på gårdsplassen. En offiser gir familien ordre om å forlate hytta øyeblikkelig. «Men vi har små barn …», protesterer herr Sneve. Han greier, etter mye overtalelse, å få tillatelse til å bli værende gjennom natten. I full fart pakker foreldrene med seg noen klær og verdigjenstander før hele familien blir forvist til kjøkkenet. Samtidig starter soldatene arbeidet med å kamuflere hytta med nedhogde furutrær, slik at den nesten ikke er synlig fra veien. Fra nå av skal familiens hjem fungere som sambandssentral for den tyske hæren.

Neste morgen blir herr og fru Sneve, de to barna, og hunden deres, Bamse, jaget på dør. De ror først ut til en liten holme, der de gjemmer eiendelene sine. Samtidig får de øye på et russisk jagerfly. Det flyr så lavt at Ernst ser ansiktet til piloten som vinker til ham fra cockpiten. Etterpå setter russeren kursen mot lastebilene ved hytta og sender dem noen kraftige maskingevær-salver.

På vei bort fra Pasvikdalen møter familien flere sivile til fots på vei til Bjørnevatn-tunellen.

– Vi kom ikke så langt den første dagen, så vi stoppet i gruve-tunnel i Kjellmannsåsen for å overnatte, forteller Ernst.

Da de våkner, oppdager de at Bamse er borte. Sorgen over å miste det dyrebare kjæledyret er mye tyngre for barna enn bortvisningen fra hjemmet deres i Pasvikdalen.

På vei til tunellen, passerer reisefølget av rømlinger mange brennende bygninger. Tyskerne har begynt flukten, og instruksen fra Hitler er klar: «Etterlat ingenting!» Bare brennevinslagrene får stå i urørt, i håp om å lokke fienden til å drikke seg fulle, slik at russernes framrykning blir forsinket.

Ett sted må flyktningene stoppe fullstendig opp. Brakker står i full fyr på begge sider av veien. Er det trygt å gå imellom dem? «Nei, det brenner for mye», sier en, og det blir besluttet at de skal gå omveien gjennom skauen på den andre siden av den ene rekka med bygninger.

– Mens vi gikk der, raste den ene brakken. Hadde vi gått på veien, hadde vi mest sannsynlig strøket med, sier 84-åringen.

Bjørnevatn-tunellen er nifs, synes Ernst, for det er lite lys, og snorer er trukket opp på kryss og tvers overalt. Over dem henger det hundrevis av ullpledd – en slags skillevegger mellom de flere tusen naboene. En syke- og fødestue er rigget til på samme måte, og selv husdyrene har fått sin egen avdeling hvorfra det er mulig å fordele noen melkeskvetter til de yngste barna. Sanitærforholdene er nesten ikke-eksisterende, men som ved et under har det enda ikke brutt ut en eneste alvorlig sykdomsepidemi.

Herr og fru Sneve blir tildelt en «hyssingfirkant» med køyesenger i – det går tre i høyden – som eieren av tunellen, gruveselskapet Sydvaranger, har laget til befolkningen. Familien på fire må klare seg med de tre soveplassene.

Den 25. oktober 1944, går lyset i gruvetunellen. Det bryter ut full panikk, for ryktet sier at tyskerne har planer om å sprenge hele tunnelen, med alle menneskene inni, før de trekker seg tilbake. Er det det som er i ferd med å skje? Heldigvis blir lampene tente igjen like fort som de ble slukket – og der, i det svake skinnet fra de gule lyspærene, får Ernst se to unge, russiske soldater komme marsjerende inn i tunnelen.

En underlig stillhet senker seg over flyktningene. Den varer bare et øyeblikk, før jubelen med ett bryter løs, og luften fylles av latter, tårer, og til slutt; sang. «Ja, vi elsker» og «Kongesangen» ljomer mellom steinveggene da flere tusen menneskene setter kursen mot frisk luft for første gang på svært, svært lenge.

– Men da vi endelig kom ut, ble vi møtt av et fryktelig nedslående syn. Absolutt alt var ødelagt, husker Ernst.

– Da kom galgenhumoren, som hadde hjulpet oss gjennom hele krigen, fram igjen i det en gammel mann sa; «Vi har i grunn ikke mistet så mye, for vi hadde jo nesten ingenting før krigen heller».

Det skal fortsatt gå 20 dager før de tyske soldatene er jaget helt ut av Sør-Varanger, og åtte måneder før krigen tar slutt i resten av Europa, men i Bjørnevatn har rettferdigheten endelig seiret.

I løpet av den første ettermiddagen i frihet får familien bilskyss hjem til hytta i Pasvikdalen. De stålsetter seg for synet som kan møte dem og blir lettet da de ser at hytta er intakt. Sjåføren parkerer et lite stykke fra eiendommen, og herr Sneve går ut. «Vent her litt,» sier han, og setter kursen mot hytta.

På veien blir han stoppet av en russisk soldat. Hvorfor, har han ingen anelse om.

– Du skal vite at på eiendommen lå det et lite uthus som vi aldri hadde vært inne i, for det var jernbeslag framom døra. Det var der han som eide hytta hadde lagret noen av tingene sine, forteller Ernst.

De russiske soldatene har brutt opp jernbeslaget og ransaket uthuset. Der har de funnet haugevis av «Solkorset», en nazistisk avis som mange nordmenn har abonnert på fordi den gir litt informasjon om begivenhetene i Tyskland.

Herr Sneve forklarer fortvilet at avisene ikke tilhører ham: «Vi har aldri vært i uthuset. Hadde vi det, hadde vi jo låst opp. Dere så jo at der både var jernbeslag og hengelås». Heldigvis blir han trodd.

– Jeg vet ikke hvordan de klarte å kommunisere. Kanskje det var en tolk der? Uansett, så sa pappa til soldaten; «Før ungene kommer ut av bilen, kan dere fjerne de likene som ligger i veien?». Ja for det lå lik overalt. Både av tyske og russiske soldater.

Istedenfor å la fru Sneve og de to barna vente i bilen, tar den russiske offiseren dem med seg til et stort telt i nærheten. Der blir de servert mat og får se film.

– Tenk, jeg hadde aldri sett film før, og der sovna jeg.

Ernst Sneve har mye på hjertet, og det kan fortelles mye mer om hvordan befolkningen i Sør-Varanger sakte stablet seg på beina igjen etter krigen. Mange måtte bli boende i Bjørnevatn-tunnelen i flere måneder etter at de ble frigitt, rett og slett fordi det ikke fantes noe hjem å reise til. Andre bodde i kjellere uten vinduer eller tak, eller under hvelvede båter.

Etter frigivelsen, vervet herr Sneve seg frivillig til de norske styrkene og ble satt til å vokte tyske krigsfanger vest i Finnmark. I bataljonen møtte han en bonde fra Pasvik som gav ham gratis tømmer. For det bygget han et provisorium på Kirkenes sin største trapp, nemlig trappen til det tyske soldathjemmet som nettopp var brent ned, med seilduk foran vinduene. Det knøttlille huset står fortsatt.

Livet gikk videre, og Ernst Sneve vokste opp, studerte, traff ei hyggelig jente, fikk seg arbeid, giftet seg og fikk to sønner og en datter. Han har vært politisk aktiv for partiet Høyre i en årrekke, og han har eid og drevet både kjøreskole og kolonialbutikk med mange ansatte. De siste årene før han ble pensjonist jobbet han for Securitas på Kirkenes lufthavn før han, som 67-åring, skiftet uniform og begynte å jobbe for SAS på samme flyplass.

– Det var mens jeg jobbet der at jeg fikk en telefon fra Kirkenes Snøhotell med spørsmål om jeg kunne tenke meg å jobbe som guide, forteller Ernst.

– Til å begynne med var jeg kanskje litt reservert, men etter hvert som jeg fikk gode tilbakemeldinger, var det artig å fortsette. Jeg liker godt å jobbe med folk og å ha anledning til å spre min viten om Kirkenes og krigen her oppe, for det kan jeg mye om.

Tips: Meld deg på utflukten «Den russiske grensen» for å treffe Ernst Sneve og høre mer om hans selvopplevde erfaringer og for å få et innblikk i hva naboskapet med Russland førte til under 2. verdenskrig.