Annas kamp

Helt nede ved sjøen, nær Langenes Kirke i Øksnes i Nordland, ligger en kirkegård der kvinnenavn dominerer gravstøttene. Du finner selvsagt mannsnavn der også, men de er færre og av nyere dato.  Dette er ikke enestående for denne bygda; du vil oppdage det samme i de fleste andre kystnære bygder i Nord-Norge og nedover vestlandskysten. Men det er her vi har stoppet opp – ved et enkelt gravkors med inskripsjonen Anna Serina Olsdatter, født i 1827, død i 1917. Hun var på ingen måte unik. Hun var heller ikke spesielt rik, berømt eller kunstnerisk begavet. Men sterk var hun, både fysisk og psykisk. Dessuten var hun umåtelig viktig. Så viktig at hadde ikke vært for henne, så hadde Kyst-Norge neppe vært beboelig for mennesker all den tid Norge var et førindustrielt land. Det gjaldt naturligvis ikke bare Anna, men også alle de andre sterke kystkvinnene som holdt gårdene og samfunnene gående mens ektefellene, sønnene og brødrene dro på havet med livet som innsats for – paradoksalt nok – å holde liv i familiene sine.  Og som vi forstår når vi studerer gravstøttene på Husgjord kirkegård i Øksnes, måtte selv de sterkeste, dyktigste og modigste fiskerne – ja, kanskje særlig de modigste – stadig gi tapt mot naturens krefter. De fikk sin grav i den blå åkeren. Du skjønner, den industrielle revolusjonen kom sent til Norge, og før dampskipene – og ikke minst hurtigruten – gjorde sitt inntog på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, var livet så skjørt som vi knapt kan forestille oss.

Tenk å overleve dine barn fordi de blir tatt av sykdom eller omkommer på havet. Slik var realiteten for de norske kystkvinnene, og slik var realiteten for kystkvinneikonet «Anna på Vinje», som denne historien handler om. Vi kan fortelle den fordi Johannes Rørtveit fra Øksnes så det som sitt kall å skrive en bok basert på førstehånds nedskrevne beretninger om Anna, hans egen tippoldemor. Boka har tittelen «Anna på Vinje» og er en del av bokserien «Folket på Vinje» som skildrer livet i den lille bygda Øksnes i perioden 1824-1903. Alle sitater i de følgende avsnittene er hentet fra boka, Anna på Vinje.

Barndom

Anna var tre år gammel da faren hennes omkom på havet og familiens levebrød forsvant. Mora hadde ikke annet valg enn å sette bort Annas to yngre søstre til andre, pakke sine få jordlige eiendeler, ta med seg treåringen og flytte til slekt og venner i bygda Vinje.

På tross av sorgen over farens bortgang, gikk det ikke lang tid før jentungen slapp moras hånd og begynte å glede seg over sin nye virkelighet, for fiskerbygda Vinje i vår- og sommersol var et eldorado for små oppdagere, og det var nye lekekamerater overalt.

Resten av barndommen og ungdomstida var god for Anna. Allerede det første året på Vinje traff mora hennes en ny, god mann; Andreas, som hun selv tok på seg å utstyre med nødvendige klær til det kommende Lofotfiske i februar/mars. Hun karret ull og spant garn, vevet og strikket. Et ansvar så stort at det nok lå mer enn «vennskapelig omsorg» bak.

Lofotfiske

Uansett hvor pålitelig torsken var, og uansett hvor eventyrlig det inntektsbringende skreifisket ble ansett for å være, så var det å drive garn-, snøre- og linefiske fra en åpen robåt alt annet enn smertefritt. Det fikk ikke hjelpe om det var en åttring med åtte årer fordelt på fire personer, eller en ti meter lang fembøring med seks rom og like mange mann. Rett som det var, kunne de stødige trebåtene ta inn vann over rekka – og særlig hvis dørken var fullasta av fisk slik at båten lå tungt i sjøen. Det var en risiko altfor mange var villige til å ta, for jo mer fisk, jo mer inntekt, og å la deler av fangsten bli igjen, var som å kaste penger på havet. Likevel, skulle det blåse opp til uvær, spilte det liten rolle hvor tunglastet båten var, for den kunne like fullt kantre eller rett og slett bli slått til pinneved under de voldsomme bølgene. Det som derimot kunne hjelpe var å reise ut i samlet flokk. Skulle uhellet inntreffe for én båt, var det håp for mannskapet om å bli reddet av en annen. Dessverre var selv håpet lite verd når vanntemperaturen lå under frysepunktet.

Heldigvis gikk det bra med Andreas på vinterfisket i år også, og et par måneder etter at skreien hadde hastet forbi på yttersiden av Vesterålen, dro alle beboerne På Vinje, Jarbakken, og Ramsvika til Øksneskirka, der han og mora til Anna ble viet og erklært «til rette ektefolk å være».

«Det Anna husket best fra hendelsen, var hjemturen tilbake, da de tre åttringene med hele brudefølget om bord kappseilte om hvem som skulle komme først til Vinje, der alle naboene var invitert til bryllupsfest».

Det ble et uvanlig bekymringsfritt tiår med stabilt og godt fiske. Og når fisket var godt, ble også det meste annet godt. Anna fikk tre halvsøsken å være glad i, og hun hadde dessuten en god venninne, Oline, som hun delte alle sorger og gleder med. Oline var et par år eldre, så mens Anna gikk for presten i 1841, tjenestegjorde Oline ved det store fiskeværet og handelsstedet Sunderøya. Hun hadde allerede jobbet der i to vintrer da hun og Anna, i påsken 1841, tok seg en tur bort på «Stornaustloftet», der alt av garnbruk og andre redskaper som ikke var i bruk under de forskjellige fiskesesongene lå lagret. Her fikk de ro fra voksne og masete småunger, og det var her Oline kom med den dystre betroelsen: Den eldre mannen på arbeidsstedet hennes, som gjennom vinteren hadde forsøkt seg på upassende tilnærmelser overfor henne, hadde omsider klart å overrumple henne. Overgrepet var brutalt og umulig for den unge jenta å avverge.

«Olines fortvilte og gråtkvalte stemme hang enda fast i Annas hode da hun gikk opp fra naustet. ‘Dersom jeg er med barn, går jeg på havet’».

En dag tidlig i mai samme år, ble Annas bestevenninne funnet druknet på yttersiden av Sunderøya, der storhavet veltet inn mot de bratte bergene.

Arbeid

Etter at Anna var konfirmert, ble hun sendt til fiskeværet og handelsstedet Tinden for å tjene til livets opphold som hushjelp der. Før hun reiste, betrodde mora henne at hun, helt siden de flyttet til Vinje, hadde følt et inderlig savn etter de to yngre søsknene til Anna; Bergitte og Oline, og at hun bebreidet og skammet seg over at hun var nødt til å sette dem bort til andre. Nå, da Anna var så heldig å få arbeid på Tinden, hadde mora og Andreas bestemt seg for å gjøre plass til de to yngre søsknene i huset. Anna forstod moras fortvilelse, og samtalen fikk henne til å fatte en beslutning angående et sitt eget liv: Dersom hun selv skulle bli gift og stifte familie noen gang, så skulle hun aldri gi fra seg et barn eller dele opp en søskenflokk.

Noen dager senere ble to halvvoksne jenter hjulpet i land fra en treroring i fjæra på Vinje. Like etter skysset Andreas Anna til Tinden.

Forelskelse

Like før jul i 1845, fikk Anna bud om at mora ikke følte seg helt frisk. Hun fikk skyss hjem til Vinje med en seksring som hadde rodd på oppdrag for Tinden se siste ukene. Om bord fant hun to sterke karer i tjueårene. Anna satte seg bakerst på tofta, men ble fort kald, så hun grep et par årer og satte i å ro sammen med de andre.  Midt imot satt Peder Mikal Knutsen, en høy og kraftig mann med lys hårmanke og et fast blikk. Samme kveld, etter at Peder og arbeidskameraten hadde tatt med Anna tilbake til Tinden igjen, sa han noe som flikk blodet til å bruse litt ekstra i årene hennes: «Vi må møtes igjen, for du er jammen det beste kvinnfolk jeg har hamlet mot». Tre år senere var Anna og Peder gift.

Nytt liv på Vinje

Samme år som Anna og Peder ble viet i Øksnes kirke, hadde Peder fått bygselsrett til Nedrejordet, der Anna hadde vokst opp, på Vinje. Mora og Andreas hadde flyttet ut av huset, men Annas søster, Oline, ble igjen for å hjelpe det unge paret på gården til hun fant seg tjenesteplass et annet sted. Huset var verken stort eller flott, men det var i det minste en bolig med alle nødvendige fasiliteter. Anna og Peder hadde dessuten overtatt husdyrene på gården.

I det første året som huseiere var det viktig at gårdsfolket klarte å skaffe nok fôr til dyrene slik at de unngikk bunød til våren. Dette arbeidet var i meste laget for Anna og Oline å utføre alene, så de hyret en dreng til å hjelpe seg med å sanke gress som deretter ble tørket på marka og stuet vekk til senere. I mellomtiden var Peder travelt opptatt med å sette i stand fjøset samtidig som han pusset opp naustet og sjøboden for å få nok plass til den nye åttringen han hadde bestilt. Det var tross alt den som skulle sikre familiens framtidige eksistens. Ja, for Peder var selvsagt fisker og dessuten en dyktig høvedsmann (sjef på båten).

Helt fra Anna flyttet inn i huset, opprettholdt hun en streng disiplin og orden med rengjøring av både boligen og alt som hørte til de daglige oppgavene. Hun skurte regelmessig gulvene med en blanding av sand og hjemmelaget såpe av husdyrtalg. Mindre klesvask ble utført i otrestamper på et vaskebrett, mens det ved større vaskesjauer ble fyrt opp i eldhuset, der klærne ble kokt i en stor jerngryte. Etterpå ble tøyet vasket og skylt i mindre stamper eller i et oppmuret vannhull i bekken i nærheten av huset. Vasking av tørre tepper eller båtryer tok flere dager, og det krevdes minst to personer til å håndtere de tunge, våte plaggene.

Krafsekjerring

Mens hun bodde på Tinden, hadde Anna flere ganger hjulpet vertsfruen sin i forbindelse med barnefødsler, noe hun viste seg å ha et naturlig håndlag for. Etter at hun flyttet tilbake til Vinje, fortsatte hun å gå «til og fra» under flere fødsler. Den gamle jordmora i bygda, kjent som «Krafsekjerringa», la merke til den unge kvinnens iboende ro og omsorg, og begynte å ta med seg Anna som fødselshjelper. Dermed gikk det ikke lang tid før Anna ble kjent som «bygdas nye krafsekjerring», og hun oppnådde på den måten en autoritet og tillit som var få forunt, særlig blant unge kvinner. Hun ble ikke bare tilkalt i forbindelse med fødsler, men også ved andre typer problemer, både blant folk og dyr, som krevde medmenneskelig omsorg.

Familieforøkelse

Anna og Peder sitt første barn, Ole Martinus Kristian, kom til verden i 1849.

«’Det ble en gutt og han skal hete Ole etter far min’, fikk Anna sagt før Peder omfavnet henne og barnet. (…) Peder løftet det nyfødte barnet opp og betraktet det. ‘Du kommer nok til å bli en dugende halskar når du blir stor, for du har så store, klare øyne’, sa han og så stolt på Anna.»

Bare ett år senere kom lillesøsteren, Jokumina Oline til verden. Den lille jenta virket svak, men vokste seg stadig sterkere. Ole, som nå var to år gammel og som hadde virket så robust da han ble født, ble derimot syk med kikhoste. Mens Annas søster, Oline, tok seg av minstejenta så hun ikke skulle bli utsatt for smitte, var Anna hos sønnen sin dag og natt. Da Peder – som hadde vært på fiske med båtlaget sitt i noen dager – kom hjem til Vinje, fant han hustruen sin så utslitt at han selv tok plass i kjøkkenkammeret ved sønnens sykeleie, så Anna kunne få sove.

«Den besluttsomme og snarrådige høvedsmannen ble, ved sykesenga til gutten sin, stilt overfor en situasjon han hadde vanskeligheter med å mestre. Når hostekulene kom, og gutten etterpå kjempet for å få luft i lungene igjen, måtte han tenke på at det for hans del hadde vært lettere å ri båtkvelvet i kamp med naturkreftene enn å være en hjelpeløs tilskuer til barnets kamp for livet».

Omsider tok kreftene slutt hos den lille gutten. Én uke senere var Peder tilbake på jobb.

De ti barna

Ett år etter sønnens død, fødte Anna enda en gutt, Ole Johan, og livet ble litt mer verd å leve.

«Ved å gi gutten førstenavnet Ole, ville Anna kalle opp igjen sitt førstefødte barn og gi ham all den kjærlighet hun syntes hun ikke rakk å gi Ole Martinus mens han levde».

Etter det, fortsatte barna å komme, og snart bodde det ti mennesker i det lille huset: Mor, far, fire sønner, tre døtre og ei tante. Senere, i 1867, skulle Anna og Peder også komme til å få tvillinggutter.

«Dagene ble til uker, og ukene til måneder og år. Den lille stua på Vinje ble til et hjem, med lite husrom, men stort hjerterom. Bygdas folk søkte til Anna for å få hjelp og råd, og Peder drev sitt virke på sjøen med to fembøringsmannskaper som kaptes om å være best.»

Barna måtte tidlig lære seg å arbeide. Jentene hjalp til med husstell og pass av småsøsken, mens guttene ble trent opp til å bli fiskere. De fire eldste guttene ville helst følge faren fra morgen til kveld, og de kaptes om å gjøre fars arbeid sammen med båtfolket på bua. Selvfølgelig ville de gjerne også være med på fiske, men Anna prøvde i det lengste å holde igjen. Samtidig var det nødvendig at alle bidro for familiens overlevelse, for ingenting kom av seg selv.

Den eldste sønnen, Ole Johan, var nærmest ferdig opplært som fisker allerede som 12-åring. Han fikk bruke en egen båt som faren hadde rigget med råseil. Den kunne lett håndteres av to-tre mann og var en god øvelsesbåt, men også en av de raskeste fartøyene i naustet.

«Novemberdagen var grå, regntung og kald da Ole Johan, sammen med to andre gutter fra Jarbakken og Ramsvika, gjorde seg klar til å seile til Tinden for å hente heim hau og kokfisk. Anna hadde gitt guttene tillatelse til turen, for selv om det var korte dager i november, var været bra med vestlig vind, og bare de kom seg av gårde tidlig på formiddagen, ville de være tilbake før det ble mørkt.»

Men de tre guttene kom aldri tilbake fra havet. Båten ble funnet i fjæra ved Sunderøya, veltet, med kjølen i været.

En ulykke kommer sjelden alene

Den neste grufulle beskjeden kom med en liten båt til Vinje på lille julaften tre år senere. Ingen kunne si med sikkerhet hvordan det skjedde, men man antok at båten hadde vært tunglastet med sild og tatt inn sjø, eller gått på skjær og dermed gått ned. Peder var blitt borte på havet, og det samme var en av Annas halvbrødre og ektemannen til halvsøsteren hennes.

Etter Peders død, var det Anna og alle de halvvoksne barna hennes som drev gården og forretningene videre. Den eldste sønnen, Andreas, ble høvedsmann på farens fembøring i en alder av 15 år, og da vinterfisket startet på yttersiden av Vesterålen og senere i Lofoten, var han selvsagt med. Etter hvert, utviklet også de andre guttene seg til å bli dyktige fiskere.

Dessverre var fiskerlivet ofte et kort liv, og enda så mye Anna ba om at sønnene måtte være forsiktige på havet og ikke ta unødig risiko, så gikk det med dem som med faren: Én etter én forsvant de unge mennene på havet.

Da Anna, 75 år gammel, omsider flyttet fra Vinje for å bo hos datteren, Oline Martine Stefana Bergitte (f. 1861) og hennes ektemannen på Nyksund, hadde hun bare én sønn igjen, Peder Richard Christopher (f. 1867).

Anna Serine Olsdatter, eller bare «Anna på Vinje» som folk pleide å kalle henne, døde i Nyksund den 11.10.1917 og ble gravlagt på Husjord kirkegård ved Langenes kirke. På en måte kan vi si at hennes bortgang markerte slutten på en æra. Fembøringene og de andre åpne fiskebåtene hadde i stor grad utspilt sin rolle, og dampskip tok over stadig mer av fisket og driften på havet. Ikke minst, sørget hurtigruten – fra 1893 – for en oppblomstring av næringsliv og samfunn langs kysten. De mange lokale motorbåtene som dukket opp for å betjene skipene på hurtigruten (i dag kalt Kystruten Bergen-Kirkenes), sørget dessuten for en mye tryggere transport av både folk og last enn det de åpne robåtene hadde gjort. Det stilnet av med de store og tragiske ulykkene.

La oss avslutte med et utdrag av et brev ført i pennen av Annas sønn, Peder Vinje, gjengitt i forfatter Johannes Rørtveit sin innledning i boka om Anna på Vinje:

«Av alle gledelige minner jeg har igjen, er det av min kjære mor det som er meg aller mest kjært og som ingen kan ta fra meg. Jeg vet at min mor døde salig. Vi var en familie som sorgen hadde lært å holde sammen og elske hverandre. (…) Benytt hva du vil av det jeg har skrevet, men om mor må det sies mest, for om henne kan det ikke sies nok».

Tekst: Havila Voyages/Josefine Spiro