Search icon

    Stella Polaris' RIB safari is ranked among the best excursions along the Norwegian coast. I now understand why - and it has nothing to do with the thrill of speed.

    Stella Polaris' RIB-safari er rangert som en av de beste utfluktene langs norskekysten. Nå forstår jeg hvorfor – og det har ingenting med fartsgleden å gjøre.

    RIB-eventyret

    God morgen, Norge

    Lyden av stillhet er omtrent alt jeg kan høre på dekk seks. Bare når jeg lytter nøye, kan jeg fange opp en svak elektrisk summing som jeg aldri ville ha lagt merke til om jeg hadde stått opp en time senere, når morgenfuglene strømmer til frokosten. Klokken er 05:50.

    Det er kaffemaskinen som lager den summingen. Jeg trykker på startknappen, og i løpet av noen sekunder renner nykvernet, deilig kaffe ned i min hvite Havila-kopp. Jeg stikker pekefingeren inn i håndtaket og løfter koppen forsiktig, mens jeg inhalerer morgenens duft før jeg finner veien til nærmeste bord ved et av Havilas enorme gulv-til-tak-vinduer.

    Men jeg glemmer kaffen i det øyeblikket skipet dreier inn mot havnen i Nesna. Denne lille kommunen i Nordland ligger langs Helgelandskysten. Jeg kjenner et sterkt behov for å gå ut og ta en nærmere titt.

    Langt nedenfor meg ser jeg en enslig personbil parkert på kaia, med frontlyktene fortsatt på. På denne tidlige morgenen slår det meg at sjåføren sannsynligvis er her bare for å se oss ankomme. Den sentimentale verdien av disse skipene er enorm.

    Deretter dukker det opp en liten lastebil. Sjåføren manøvrerer kjøretøyet med imponerende presisjon opp rampen til skipet og inn i den åpne lasterommet. I løpet av minutter kjører han ut med en last av splitter nye vinduer, nøye tapet sammen. Lastebilen og vinduene forsvinner raskt inn i terminalen, bare for å komme tilbake med flere varer som skal lastes om bord.

    I nesten 130 år har norske skip og rederier seilt denne ruten, og bundet landet sammen ved å transportere post, varer og mennesker. Med sine nye, mer miljøvennlige skip, fortsetter Havila Voyages denne viktige og historiske oppgaven som et godkjent rederi av den norske staten.

    Mens jeg nyter de siste dråpene av kaffen, går jeg opp trappen til de to treningsrommene på dekk syv. Men nok en gang blir jeg trukket ut på dekk av den spektakulære utsikten over soloppgangen, naturen, havet.

    RIB-safarien

     

    Syv timer senere tar jeg på meg en flytedrakt i et telt på kaia i Bodø havn. En RIB-fører strammer redningsvesten min før jeg finner et par beskyttelsesbriller fra en kasse utenfor teltet. Jeg har på meg egen lue for å beskytte ørene mot vinden.

    Seks oppblåsbare båter, fortøyd langs den lille moloen, fylles raskt opp med et dusin personer i hver. Jeg finner plass bakerst, sammen med en familie på åtte fra Italia og Tyskland, samt tre personer fra Storbritannia. Sjåføren vår introduserer seg som Henry Johnsen, og han skal ta oss med på en to-timers RIB-safari til Saltstraumen og havørnene.

    Ifølge Henry er denne utflukten, arrangert av Stella Polaris AS, rangert som en av de beste langs hele norskekysten. Grunnen har lite å gjøre med «fart og spenning»:

    «I årevis har Henry og resten av teamet hos Stella Polaris jobbet hardt med å utvikle innhold og guider til disse turene.»

    «Velkommen til Arktis,» sier Henry med et bredt smil.

    «Vet dere hvor langt nord vi er akkurat nå?»

    De fleste av oss har innsett at vi er nord for polarsirkelen, men ingen kan gi et presist svar.

    «Bodø ligger på 67 grader nord og er den første byen i Arktis. Hadde det ikke vært for Golfstrømmen (en varm havstrøm fra Mexicogolfen), ville alt her vært dekket av is, og det ville vært umulig å bo her,» forklarer Henry, mens han styrer RIB-en ut av den naturlige havnen langs «kystens motorvei» – eller «nasjonal rute nr. 1», som seilruten langs norskekysten ofte kalles – og forbi det 222 år gamle kystfortet på Nyholmen, ved havneinnløpet til Bodø.

    Kystfortet Nyholmen

    Kystfortet Nyholmen.

    Herfra har vi god utsikt over byen.

    Bilde: Daniel Vorndran CC-BY-SA (2015)

    Henry fortsetter:

    «Ikke bare kan vi bo her, men vi kan også dyrke mye mat – drive storskala produksjon og høste avlingene flere ganger i løpet av sesongen.»

    Det er på grunn av midnattssolen, forklarer han, når solen aldri går ned under horisonten – ikke en eneste gang – i seks uker. I Bodø og resten av Nord-Norge varer midnattssolen faktisk i hele tre måneder om sommeren.

    «Det er vitenskapelig bevist at verdens søteste jordbær vokser her i Salten,» sier Henry.

    Den enkle forklaringen er at når solen aldri går ned, kan fotosyntesen pågå nesten hele døgnet. Hvis plantene har tilgang til lys, vann og temperaturer på minst 4 grader Celsius, vil de vokse – og jo mer sollys, jo søtere blir de.

    Solen er fantastisk, og vinden som treffer ansiktet mitt, blir bare bedre etter hvert som båtfarten øker – opp til 32 knop (37 mph). Det er nesten fristende å lukke øynene og bare nyte følelsen, men det er så mye å se! Fjellene, øyene, fiskerne.

    To menn som ser ut til å være i 50-årene sitter foran meg og snakker energisk sammen på italiensk. De jubler ivrig hver gang vi treffer en bølge og når båtføreren gir på – spesielt når han svinger. Andre ganger sitter vi i roligere farvann og lytter til guiden som beskriver omgivelsene.

    «Jeg er født og oppvokst der borte,» sier Henry plutselig og peker mot en øy med et høyt fjell.

    «Eller, egentlig ble jeg ikke født på øya, men på en fiskebåt på vei til sykehuset.»

    Turistene ler. Men det var slett ikke uvanlig at barn ble født til sjøs da Henry vokste opp.

    Fugleøya i Bodø

    Senere peker han mot Fugleøya, en av de få hekkeplassene for lundefugler. De søte, små fuglene kommer i begynnelsen av april og drar igjen mot slutten av august.

    Frem til januar 2022 var den norske luftforsvarets NATO-base, Quick Reaction Alert (QRA), lokalisert i Bodø.

    «Under den kalde krigen, før Sovjetunionens oppløsning i 1991, hadde vi mange episoder i Bodø hvor vårt luftforsvar måtte "vise" sovjetiske fly ut av norsk luftterritorium,» forteller Henry.

    Han snakker engasjert om den såkalte U-2-affæren i 1960, da et amerikansk U-2 spionfly som opererte fra Bodø, ble skutt ned mens det fløy over Sverdlovsk. Piloten – en amerikaner ved navn Francis Gary Powers – overlevde angrepet. Han ble tatt til fange og vist frem på sovjetisk TV. Etter hvert ble Powers byttet mot en sovjetisk spion og returnerte til USA.

    I 2015 ble historien omfavnet av Hollywood. Filmen heter «Bridge of Spies» og Tom Hanks spiller hovedrollen.

    Henry styrer RIB-en mot det som ved første øyekast ser ut som en vanlig klippe.

    På nært hold ser vi noe helt annet: Et kunstverk formet av naturkreftene. Fjellene som stikker opp av havet foran oss, har et mønster som minner om nordlyset på nattehimmelen. Fjellene er så fascinerende at geologer fra fjern og nær kommer hit for å studere dem.

    Det vi ser, er rett og slett et lite vindu inn i Norges geologiske historie.

    «For omtrent 430 millioner år siden kolliderte det nordamerikanske kontinentet med vårt. Det førte til at havbunnen foldet seg opp og ble presset sammen, noe som skapte en slags myk sandstein,» forklarer Henry.

    Millioner av år senere brøt de tektoniske platene opp og skilte seg i forskjellige kontinenter.

    «Vanligvis kan vi ikke se disse formasjonene, fordi istidene har skurt fjellene glatte. Men vinterstormene og bølgene har over flere tusen år vasket bort det ytterste, glatte laget fra nedre del av klippen, noe som har gjort dette stedet til et tidløst historisk underverk,» forklarer Henry.

    Med varmere temperaturer for rundt 18.000 år siden begynte isen som dekket kontinentene å smelte. 8.000 år senere var istiden over. De dramatiske endringene gjorde at isbreer skar dype daler i landskapet mens de gradvis smeltet. Senere, da havnivået steg, ble disse dalene fylt med vann.

    «Vannfylte daler er det vi kaller fjorder, og i Norge har vi mange av dem. Sognefjorden i Vestland er den største åpne fjorden, og den er også verdens lengste fjord hvor det er mulig å navigere,» sier Henry.

    «Vet dere hvor de første menneskene i Norge kom fra?» spør Henry.

    Når ingen svarer, forklarer han at de kom fra «havet,» for 11.700 år siden.

    «Vi stammer fra Doggerland, eller mer presist, bunnen av Nordsjøen.» Han spøker ikke. Havnivået var mye lavere for 10.000 år siden.

    Vi cruiser nå gjennom en malstrøm, men det er ingenting sammenlignet med det vi snart skal oppleve. Alle smiler entusiastisk.

    «Dette er galskap! Helt vanvittig!» roper en mann på engelsk, og ler høyt.

    «Det er et hull i vannet!»

    På de små øyene rundt oss står folk og fisker, helt upåvirket av de RIB-båtene som suser forbi.

    Til slutt ankommer vi Saltstraumen – den sterkeste tidevannsstrømmen i hele verden.

    Her kan virvlene bli ti meter brede og fem meter dype. Det skjer når 400 millioner kubikkmeter sjøvann passerer gjennom et 150 meter bredt og 3 kilometer langt sund med en hastighet på over 20 knop, og krasjer over et undersjøisk fjell – hver sjette time!

    «Det meste treffer fjelltoppen. Når vannet strømmer oppover, kolliderer det med vannet som strømmer rett frem, og da oppstår en malstrøm,» forklarer Henry.

    Samtidig virvler strømmen opp alger og andre godbiter for marine dyr, fisk og fugler. Det er derfor ikke overraskende at området tiltrekker seg mange fisketurister. Men visste du at stedet også er ideelt for dykkere? National Geographic har kåret Saltstraumen til en av verdens beste destinasjoner for kaldtvannsdykking.

    Havørner. Vi har allerede sett flere eksemplarer av dette majestetiske dyret, men nå sakker Henry farten i et område hvor han vet det finnes et ørnerede.

    Vi er heldige: Både mor og far ørn er hjemme, og en ung ørn sitter i redet. Vi får se dem på nært hold.

    «Havørnen er Nord-Europas største rovfugl, med et vingespenn på over 2,5 meter, og den kan bli opptil 50 år gammel. Den spiser nesten alt,» sier Henry.

    Den unge ørnen brer ut vingene, slår med dem som på kommando, og gir oss et virkelig show. Men til tross for størrelsen, letter den ikke. Den er bare tre måneder gammel og har ennå ikke lært å fly. Det vi ser, er bare øving.

    Tiden med Henry har flydd av gårde, men jeg føler meg betydelig klokere enn for to timer siden.

    På kaien spør den italiensk-tyske familien i båten min om jeg vil være med på et gruppebilde. Jeg er glad de spør, så jeg har et digitalt minne med meg hjem. Senere får jeg vite at familien ikke består av åtte, men elleve medlemmer, fordelt over tre generasjoner.

    En generasjonsreise. Det høres spennende ut...

    Gruppebilde - personer med gule varmedresser og redningesvester

    Fortsettelse følger...