Bursdagsgaven på postskipruta

Det var en bursdagspresang. Roger fylte 60 i fjor, og da hadde han allerede snakket om «postskip-turen» på de norske fjordene i noen år.  

– Den stod på bucketlista hans, så barna våre ble med på spleiselaget, og så gjorde vi alle forberedelsene til turen.  

Lisa Otto (56) smiler mot ektemannen fra den andre siden av bordet i Restaurant Stuene i det 139 år gamle hotellet, Scandic Alexandra i Molde.  

Vi er omsider kommet til endedestinasjonen for dagens utflukt på en av Norges 18 nasjonale turistveier, fra Geiranger til blant annet Trollstigen. Her nyter vi en smaksrik buffetmiddag i restauranten før Havila Capella skal plukke oss opp på kaia noen hundre meter fra hovedinngangen. Treig som jeg er, var de fleste stolene tatt da jeg omsider fikk rota meg inn i lokalet, men ved bordet til Lisa og Roger – og en annen tysk dame som reiser alene – var det ledig. «Ja, kom igjen, bare sitt, jo flere, jo bedre», sa Lisa, og alle rundt bordet smilte like bredt. Så jeg satte meg, og satte pris på vennligheten.  

Av en eller annen grunn utveksler vi få høflighetsfraser. Innen få minutter er gått, snakker vi personlig om både familieaffærer, arbeidsliv og kulturforskjeller mellom de tre landene vi representerer; Tyskland, USA og Norge. 

Lisa er opprinnelig fra St. Charles, Illionois, en times kjøretur fra Chicago, men hun flyttet til Tyskland for mange år siden og giftet seg med Roger. De to har fem barn sammen. Nå er alle blitt voksne, og paret har anledning til å fokusere mer på seg selv. Eller… 

– Akkurat nå har vi huset fullt av folk. Vår eldste sønn har nettopp fullført legestudiene sine i Serbia og må få oppfylt kriteriene for å jobbe i Tyskland. Mens han venter på å få papirene i orden, bor han og kona hans hos oss. I tillegg har vi bygget om huset og laget en leilighet i andreetasje. Der bor datteren vår, svigersønnen vår og deres 18 måneder gamle sønn. De besøker oss ofte. Og så bor de to yngste barna våre fortsatt hjemme, forteller Lisa.  

Som om ikke det var nok, har de en afghansk flyktning boene hos seg. Han vil flytte ut så snart han har funnet en leilighet. 

– Det er ganske intenst hjemme i Tyskland, så når vi reiser på ferie, prøver vi å gjøre rolige og avslappende aktiviteter, sier Lisa. 

De er kommet til rett sted. 

Roger har hele tiden sagt at han ville reise med et lite skip.  

– Jeg ville ikke gå om bord i ett av disse høyreiste cruiseskipene. Du vet de med flere tusen passasjerer om bord, der du må stå i kø og ha folk rundt deg hele tiden.  Det er ikke min greie. Jeg ville reise med et lite skip, med maks 600 passasjerer om bord. Nå vet ikke jeg om denne båten er fullbooket…  

Den tyske damen på andre siden av bordet skyter inn en kommentar:  

– Ja, det er den.  

Roger fortsetter: 

– Men det føles ikke ukomfortabelt slik det er nå selv om skipet er fullt. Og vi har et flott rom. Det er virkelig stort, mye romsligere enn jeg hadde forventet. Det var en hyggelig overraskelse, for jeg hadde ikke likt å bo i en liten lugar. 

– Ja, vi er helt fremst i båten, på dekk sju, så vi har kjempegod utsikt gjennom to store vinduer. Der er det også en heldekkende gardin som vi kan trekke for, slik at vi får det helt mørkt når vi skal sove, sier Lisa. 

Heldigvis finnes det mange steder utenfor lugaren hvor man kan nyte denne roen og den naturskjønne skjønnheten. Havila Capellas dekk er utformet for å tilby panoramautsikt over de robuste klippene, sjøfuglene, havnene og de små landsbyene og gårdene som ligger langs hele kysten til Kirkenes. Uansett årstid, byr den nordlige solen og havet på stadig skiftende bilder av naturens underverk som aldri slutter å forbløffe selv de mest erfarne passasjerene. Store deler av dekk seks, åtte og ni er til og med ekstra godt utstyrt med komfortable stoler og sitteområder langs de mange store vinduene, slik at gjestene kan nyte utsikten – og roen – uavhengig av hvilken type lugar de har.

Lisa leste mye om Havila Kystruten før reisen.  

– Og jeg så en video på YouTube om motorene i båten, fordelene med måten skipet er bygget på og bruken av andre, mer miljøvennlige energikilder. Jeg visste ikke at rederiet var så innovativt. Jeg visste ikke en gang at slik teknologi eksisterte, men nå som jeg gjør det, kjenner jeg at det er viktig for meg, sier hun.  

Dette er videoen Lisa så:

Lisa og Roger sjekket inn på skipets hotell i Bergen dagen før møtet vårt, men det kjennes allerede som om det er gått flere dager siden, synes de. Det er fordi de har vært på utflukt i dag, med buss fra Geiranger til Trollstigen og videre til Molde. 

– Det å bare kunne sette seg på en buss, og så få se alt det vi har sett på kun én dag, er ganske imponerende. Vi fikk oppleve veldig mye i løpet av en kort periode, noe vi aldri hadde vært i stand til om vi skulle ha organisert dette på egen hånd. Det hadde blitt for mye arbeid, sier Lisa. 

– Å se dette vakre landet, det er fantastisk, utbryter Roger. 

– Hva synes dere om guiden, Dominic? spør jeg. 

Lisa svarer:

– Han var veldig søt og personlig. Jeg likte at han så ut til å trives med å være seg selv og at han ikke var så formell. Mer som en venn. 

Roger nevner først rensligheten.

– Jeg liker for eksempel at der er vaskeservanter ved inngangen til restauranten, slik at du kan vaske hendene dine før måltidet. Og så setter jeg pris på at jeg blir servert ved bordet, og at jeg har stor valgfrihet i menyen. Men du ser ikke bilder av rettene eller hvor store de er, så første gang du bestiller kan det være litt vanskelig å velge. Men altså, du bestiller 3-4 retter, og så er det måltidet ditt, forklarer han. 

Til nå har paret spist totalt tre måltider om bord, og hvert eneste ett har vært av ypperste klasse, mener de. De vet hva de snakker om. I jobbsammenheng spiser de ofte på hotell, og de har vært borti mange slags restauranter og atmosfærer. 

– Jeg leste et sted at matkonseptet er en viktig del av cruiseopplevelsen du får med Havila Kystruten, og mat betyr mye for meg, sier Lisa. 

– Jeg liker spesielt godt at menyene følger de fire regionene i Norge som vi seiler gjennom, slik at vi får prøve ut lokale retter fra de stedene vi er innom eller seiler forbi. Matopplevelsen – eller «Havila Food Stories», som det står på klærne til betjeningen – har på en måte sin egen signatur som gjør at den fremstår som viktig og annerledes fra den restauranten vi kanskje besøker hjemme. 

Noe annet Lisa setter stor pris på er at Havila Kystruten, i den grad det er mulig, streber etter å bruke lokalt produsert og bærekraftig mat.

«Det er slik jeg forsøker å leve hjemme også. Jeg handler mat fra den lokale, økologiske gården hvor jeg får lokalt produserte egg og grønnsaker som dyrkes i området.»

Det er verdt å nevne at Havila Kystruten har et ambisiøst mål om å redusere matsvinn til utrolige 75 gram i snitt per gjest. Selskapet er ikke langt unna å nå dette målet.

«Jeg leste en liste over alle de forskjellige drikkevarene som var tilgjengelige, og det er et ganske bredt utvalg. Derfor var det logisk for oss å legge til den fordelen til vår pakke,» sier Lisa.

De har også fri tilgang til kaffe og te.

Nå har vi pratet så lenge at dessertbuffeen har blitt ryddet bort. En av de ansatte tilbyr oss kakebiter. Vi orker egentlig ikke mer enn én hver, men vi må uansett komme oss av gårde. Det begynner å bli sent, så vi beveger oss mot kaien – der Havila Capella snart vil ankomme for å ønske oss velkommen om bord igjen etter en lang dag, og for å forberede oss på neste destinasjon: Trondheim.

Fortsettelse følger...