Search icon
    no

    Tvillingsjelene på Havila Pollux

    Veronica og Lise går på samme måte, snakker på samme måte, ler av de samme tingene og avslutter hverandres setninger. Likevel er ikke de to kollegaene på Havila Pollux tvillinger. De er tvillingsjeler.

    Året er 2014. Bergenseren Veronica Nilsen har nettopp byttet båt i rederiet hun er ansatt i. Hennes hovedoppgave er først og fremst i restauranten, men når kvelden er omme, tar hun gjerne en tur opp i baren – ikke for å ta seg et glass, men fordi hun er et typisk «nattedyr» som liker å være oppe sent.

    Det er der hun møter Lise fra Arendal, på nattevakt, i ferd med å rydde etter kveldens gjester. Veronica tilbyr henne hjelpen sin. Det er en naturlig ting å gjøre når hun likevel er der, og ganske snart går skravla. Det blir en greie. Kveld etter kveld snakker de, og nettene blir døgnets høydepunkt for dem begge.

    – Fra den dagen vi møttes, tenkte jeg «Dette er jo kjempegreier». Jeg har hatt mange nære venner i livet, men aldri sånn. Det å ha noen som forstår deg og alltid er der, sier Veronica.

    Ved siden av henne, i en svingstol i Havblikk Bar & Lounge på Havila Pollux, sitter Lise og nikker med et smil om munnen. Hun er selvsagt enig med venninnen. Det er hun alltid.

    – Vi har opplevd mye likt i livet. For eksempel har vi hatt nære personer som har gått bort på nesten samme måte. Og vi kan snakke om alt – gleder og sorger – og vite at det vi sier til hverandre aldri blir delt videre, sier hun.

    Søsterlig bånd

    Det er noe slående med måten de sitter der på, helt ytterst på stolene, med rette rygger og hendene samlet i fanget over «sammenlimte» ben. To blondiner med håret oppsatt på samme måte, i en tut høyt oppe på bakhodet.

    Og når de snakker sammen, er det akkurat som om de speiler hverandres kroppsspråk. Har de alltid vugget overkroppen fra side til side og frem og tilbake på den måten? Eller har den ene lært det av den andre?

    Og selv om blikkene deres veksler mellom intervjueren og hverandre, er det tydelig at en del av oppmerksomheten er rettet mot noe i sidesynet, som om de er opptatt av å få med seg alt som skjer rundt dem.

    – Vi er veldig like. Vi tenker likt, har samme verdisyn, og nesten uansett hva vi snakker om, så viser det seg at den andre har opplevd eller gjort nesten akkurat det samme, forteller Veronica.

    Stadig vekk snakker de i munnen på hverandre. Ikke fordi de er sånne som avbryter andre, men fordi de fullfører hverandres setninger.

    – Faktisk er vi så like at foreldrene våre har lurt på om det er sant. Du vet, onkelen min var sjøreisende i alle år, sier Lise spøkefullt.

    – Det var faren min også. Så man vet jo aldri – kanskje vi faktisk er biologiske søstre. Vi har egentlig konkludert med at om vi skulle finne ut at vi deler DNA, så hadde det vært helt greit, ler Veronica.

    Lise fortsetter:

    – Ja, for jeg har mer kontakt med Veronica enn med mine egentlige søsken. Vi er mye sammen om bord, men vi ringes hele tiden når vi er hjemme også.

    Venninnene benytter enhver ledig anledning sammen, noe de gjerne dokumenterer på sosiale medier. Der omtaler de seg selv som «Happyfacene».

    Lise og Veronica i Bodø
    Lise og Veronica i RIB-båt
    Lise og Veronica ved kanon
    Lise og Veronica vasker på jobb
    Lise og Veronica under nordlyset
    Lise og Veronica på nattevakt
    Lise og Veronica ved juletreet
    Lise og Veronica ønsker Havila Pollux velkommen med flagg
    Lise og Veronica på Torghatten i Brønnøysund
    Lise og Veronica med isbart
    kystruteskip-i-nord-redigert-av-jos-2-4096x3071

    Kom som «pakkeløsning»

    Omtrent fem år etter det første møtet, byttet venninnene rederi. De ville gjerne jobbe for Havila Kystruten – men bare hvis de fikk jobbe på samme båt på samme tid.

    – Vi hadde noen år der vi gikk motsatt skift. Det kjentes helt forferdelig, husker Lise.

    Så da de siste Havila Kystruten-skipene skulle leveres og mannskap skulle fordeles, fremsatte venninnene krav om at når det ble båtbytte, så skulle de flyttes til samme skip. Ellers ble det krise.

    Ønsket ble innfridd. Pakkeløsningen Veronica og Lise skulle ansettes på Havila Pollux, som henholdsvis hovmester og servitør. (I dag er Veronica Food & Beverage manager, mens Lise er purser assistent). De gledet seg. Det var bare ett problem: Skipet ble skikkelig forsinket.

    – Ventetiden var grusom, sier Lise

    – Da gikk vi og ventet på skipene på hver vår kant av landet, og så var det pandemi i tillegg, så vi kunne ikke reise noe sted. Ikke til hverandre engang. Den tiden var Messenger veldig god å ha, sier Veronica.

    Tro det eller ei, men de to har enda ikke besøkt hverandre hjemme.

    – Vi har ikke hatt tid. Jeg har min samboer og Lise har jo også hatt noen hjemme …

    –  Men jeg har hatt et samlivsbrudd i løpet av disse årene, og da…

    Av en eller annen grunn begynner begge å le samtidig midt i setningen. De driver vel med denne tankeoverføringen igjen. Veronica avslutter setningen venninnen startet på:

    – … da var den telefonen veldig rødglødende for å si det sånn!

    Gjestenes forvirring

    Lise og Veronica omtaler hverandre som søstre. Det gjør forresten de fleste andre i mannskapet også. Ofte kan det gå flere måneder før nyansatte skjønner at de to faktisk ikke deler en dråpe DNA. Blant gjestene er forvirringen enda større. Blant dem blir damene ofte tatt for å være én og samme person – selv om de ikke likner særlig av utseendet. Det gikk for alvor opp for dem for noen år siden da Lise stod i baren, mens Veronica hastet rundt i restauranten …

     Den mannlige gjesten iakttar Veronica med stirrende blikk. Det er noe rart med måten han ser på henne på, synes hun. Forvirring? Hun gjør slik hun gjerne gjør når en gjest søker kontakt – går bort og hilser. Da sier mannen:

    – Si meg, har du en søster?

    – Ja, det har jeg faktisk, svarer Veronica, og tenker på søsteren sin hjemme i Bergen.

    Mannen lyser opp, fornøyd med seg selv:

    – Ah, ja, da forstår jeg det! Hun jobber oppe, ikke sant?

    Veronica følger tankegangen hans, og svarer raskt:

    – Ja det gjør hun, hun jobber oppe.

    Senere på kvelden kommer den samme mannen opp til Lise i baren:

    – Nå vet jeg det, du har en søster om bord!

    Spøk ble til virkelighet

    Damene ler godt ved minnet.

    – Da nikket jeg til mannen og sa ja, for jeg skjønte med en gang at han hadde snakket med Veronica. Det var jo bare en spøk, men så holdt vi den gående. Det gjorde ingenting om noen av gjestene trodde at vi var søstre, sier Lise.

    – Men så ble det bare flere og flere gjester. Til slutt var det til og med enkelte i mannskapet som trodde det var slik, forteller Veronica.

    Det hele begynte kanskje som en spøk, men sannheten er at det søsterlige båndet er hundre prosent ekte. Når Lise og Veronica er sammen, blir lufta lettere å puste i, latteren sitter løst, og de gir hverandre en positiv energi som ser ut til å smitte over på alle rundt dem. De er rett og slett tvillingsjeler som tilfeldigvis fant hverandre om bord.