Det var denne drømmen om en reise

Forfatter: Emil Skartveit

Det var denne drømmen om en gang å reise norskekysten rundt med båt. Mine foreldre har gjort det flere ganger. De har reist sin siste reise nå. For far var det en eksistensiell opplevelse å oppleve kysten på denne måten. Det å sitte stille og samtidig være i bevegelse. Se og ta til seg. Det å ikke vite hvilket vær du fikk. Bare være. Mor var med, og hun delte nok mye av opplevelsen, men det var far som virkelig var på reise. En reise som beveget seg både på det innvendige og det utvendige planet.

I mange år bar jeg på den samme drømmen. Etter å ha bodd langs kysten på steder som Langesund, Stord og ikke minst Vadsø, utviklet jeg etter hvert et sterkt ønske om å gjøre det samme som mine foreldre.

Nå, endelig, med avreise 1. januar i år, skulle det bli min tur. Et drivende godt singletilbud fra Havila Kystruten – som jeg lenge trodde var for godt til å være sant – og et nytt og spennende skip som lovet både komfort og god mat (det er viktig, det), gjorde sitt til at rutevalget var lett.

Jeg endte opp med å velge juniorsuite på dekk syv og alt inkludert.

Lykke til med været!

Etter avreise fra Halden kl. 06.00 første nyttårsdag, og fly fra Oslo litt senere på formiddagen, var det med spenning jeg altfor tidlig fant fram til Jektevik terminal i Bergen. «Men den som venter …» og alt det der. Det var et vakkert skue å se skipet gli inn mot land. Mannskap som skulle på fri og tydelig fornøyde passasjerer strømmet ut av Havila Capella. Nye og utålmodige gjester ventet på å få innta sine lugarer. Gjøre seg klare til å oppfylle sine drømmer. Noen erfarne reisende, men kanskje første gang på dette skipet, noen av oss som kjente kysten fra før, men ikke hadde reist på denne måten. Mange kom aller første gang til begge deler.

Vintertid. Hva med vær og vind? Hva med nordlys? En bekjent fra Hammerfest hadde lett hoderystende ønsket meg lykke til. Fra årene i Vadsø hadde jeg opplevd storm og uvær, blitt kastet i dørken fra senga grunnet orkan i kastene over Øst-Finnmark. Og spydd, selvsagt.

Modig hadde jeg bestemt meg for å ta det jeg fikk. Det er akkurat som livet ellers. Du velger ikke dine stormer og gode dager. Slik er det også med en reise langs norgeskysten. Og særlig i januar.

Hva skulle jeg gjøre om bord? Spise, drikke og prate? Ja, det og. Men også bruke tiden til å skrive. Jeg arbeider med et historisk prosjekt om Frelsesarmeens tilstedeværelse langs kysten av Nord Norge. Båtreisene langs kysten i storm og stille står det mye om. Om Vestfjorden, om å bli heist i seil ved Berlevåg. Om forlis og storm på Hustadvika og Loppa. Om tragedier. Om nydelig vær. Om forsinkelser og havner det ikke ble lagt til ved. Jeg skulle reflektere. Og tenke. Og minnes. Mor og far. Deres reiser. Og, ikke minst, min kjære og introverte fars intense glede over Lofoten, Nordkapp i midnattssol og den gåtefulle Finnmarkskysten.

Mannen og hans gane

Jeg gikk ikke mye i land. Tromsø og Honningsvåg var vel de eneste stedene. Jeg liker ikke å bli sett på som turist, og prøvde derfor å gli i ett med lokalbefolkningen. Men der jeg gikk langsomt og kikket, var det selvsagt ingen vei utenom. Alle så at «der kom en av dagens besøkende». Det fikk så være. Et hyggelig besøk i en av Tromsøs bokhandlere og kjøp av Jon Fosses siste bok som gave til kona, var et møte med nordnorsk raushet.

I Honningsvåg var det møtet med det tidligere bedehuset, nå kulturstedet «Perleporten», som ble en del av minnet fra turen. Herlig når en gammel religiøs sangstrofe som «han skal åpne perleporten» blir en del av det folkelige vokabularet.

Det er likevel ikke til å komme fra at det for min del var reisen om bord som var det viktigste. Menneskemøtene, maten og mannskapet.

Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal starte. Kanskje skal jeg bruke døgnet som en tidsramme?

For de av oss som hadde suiter av ulike størrelser kunne frokosten inntas i en egen restaurant som også ble brukt under Fine Dining-middagene. Kanskje var dette rett og slett dagens høydepunkt? Det å bli servert frokost av Johanne, som både beskjedent og nærværende til stede, tok bestillingene. Kokken som hilste blidt fra døra. De andre gjestene som en ble kjent med.

Den første timen, fra kl. 08.00, satt jeg ofte alene, og så kom de andre sigende etter hvert. Fra den eldre karen som hver dag bestilte sine to speilegg og en kopp kaffe – til de av oss som virkelig utforsket frokostmenyen lenge og vel. Den ene formiddagen satt jeg hele åpningstiden fram til kl. 11.00. Det var virkelig tre vakre timer. Og så var det ikke lenge til lunsj!

Der satt først Trond med ektefelle, og senere det verdensvante paret Esther og Stephen fra Australia, klare til fellesskap rundt bordet. Svært hyggelige møter med begge to. Paret fra Australia, som hadde seilt med cruise over hele verden, var raske med å kåre nåværende reise som den beste de hadde opplevd.

Hele tiden a la carte. Velg så mye du vil, men ikke for mye. En herlig meny med skifte fire ganger langs kysten, inkludert mye som fulgte med hele veien. En raus drikkemeny – med og uten alkohol – toppet opplevelsen. Flotte servitører. Jeg må blygt innrømme at min favoritt ble Sanja fra Sverige. Hun har et herlig glimt i øyet, tonnevis av energi og er flink til å behandle gjestene. Hun tok hele restauranten i sitt eie. Men også de andre, noen litt mer beskjedne enn andre. Ikke alle var like nærværende hele tiden. Likevel en innertier av opplevelse.

Vi satt, vi pratet og vi drakk. For en som liker å gå ut og spise god mat med god drikke, var turen en opplevelse. Nærmere 12 dager på denne måten? Milde himmel, for en nytelse!

Inkludert i prisen var to Fine Dining-middager. Disse kunne utvides med to ekstra mot et lite tillegg. Selvsagt ble det gjort. En suveren vinkelner, Jon Andre, var svært behjelpelig å finne gode viner til maten. Fem delikate retter servert av samme mann smakte fortryllende.

Vi var få til bords, vi hadde god tid. Det er rett og slett en forsmak på paradis å spise slik mat på en slik måte, servert av en bergenser som, særlig én gang, måtte servere en ung engelsk dame gin and tonic til en av forrettene. Gaute og Ørjan ved nabobordene. Humor på sitt herligste. Det var en opplevelse det og.

De andre kveldene var det middag med resten av skipet. Igjen a la carte med forrett, hovedrett og dessert. Det gode poenget var at man kunne velge hvor mye man ville. Den ene kvelden ble det bare forretter for min del. En annen kveld bare hovedrett. Med ett unntak, spiste alle ved bordet vårt opp maten til hvert måltid.

Det var en glede å slippe buffetene.  Du kan ikke annet enn å spise deg mett. Så hvorfor ikke gjøre det på en måte som gagner både mannen og ganen?

Etter middagen var det gjerne en tur opp til baren i øverste etasje for felleskap, samtale og noe å drikke.

Vi hører sammen

Selvsagt handler ikke en reise bare om mat og mennesker. Men det er utrolig viktig hvordan vi møter hverandre, hva vi deler og hva vi spiser.

En slik reise blir ikke vellykket uten god mat og godt fellesskap. Vi er så mange dager om bord. Reisen er gitt, naturen er gitt, rammen er gitt, men det som skjer underveis er noe vi skaper sammen.

Kjøkkenet, med sin chef som står på fra morgen til kveld, de som yter servise, både usynlig og synlig. Og de som trenger det, vet kjapt navnet ditt. Kjenner deg igjen. Smiler og hilser. Det kan være betjeningen i resepsjonen på fjerde dekk eller servitørene på sjette. Og du vet at noen vasker, andre er i maskinen. Vi ser ikke alle, blir ikke kjent med alle. Men vi verdsetter dem like fullt.

På en slik reise hører vi sammen. Vi klarer oss ikke uten respekt, klart definerte oppgaver og høy grad av faglig profesjonalitet. Du merker den gode kjemien blant de ansatte. Du merker humoren og kvaliteten på oppgavene som utføres. Heldigvis er det fortsatt noen voksne kvinner om bord som har vokst opp langs kysten. Du «tøyser ikke» med dem. De er rappkjefta og tar en spøk. Og myndige når det trenges. Herlig.

Vemod

De siste dagene var vemodige. Livene våre merket at vi snart skulle gå i land. Vi snakket om det, Mark fra Winchester i England og jeg. Vi kjente på det samme vemodet. At reisen snart var ved veis ende. Reisen vi hadde drømt om var ferdig materialisert og hadde tatt bolig i oss. Nå var det snart slutt.

Så la vi til land. Bagasjen var klar. På land stod kjørelystne taxisjåfører og håpet på turer til Flesland lufthavn. Det var rett og slett en fantastisk reise. Jeg har skrevet dette fra hjertet og kjenner på et dypt vemod over at reisen er over.