Hjørundfjordens skjulte skatter

Havila Pollux slipper oss av midt i Hjørundfjorden. Bokstavelig talt. Men vi slipper å svømme – en tenderbåt plukker oss opp direkte gjennom en luke i skipet, rett over vannoverflaten, og frakter oss trygt inn til kaien i den knøttlille bygda Urke med et folketall på rundt 40 innbyggere.

I Urke blir vi møtt av guide Siri Dahl fra «Sunnmørsalpane Guide Service», som ønsker oss velkommen om bord i en ventende buss. Den skal ta oss med gjennom Norangsdalen, Norges trangeste dal med bilvei, til bygda Øye og videre gjennom flere trange daler til noen idylliske gamle setrer.

Helt frem til 1950-årene var det ikke bilvei i verken Urke eller Øye, noe som gjorde at all trafikk til bygdene kom sjøveien. Dermed ble kaihuset i Urke det naturlige samlingspunktet for folk i bygda som kom dit for å prate og få med seg siste nytt (og sladder) fra Ålesund.

Snart kommer vi til Øye. For hundre år siden var bygda et yndet mål for både fjellklatrere og turister. Selv kongelige og andre prominente gjester reiste med de første turistskipene inn i fjorden for å oppleve vakre Øye. Blant dem som kom igjen sommer etter sommer var celebre gjester som Coco Chanel, Edvard Grieg og dronning Wilhelmina av Nederland. Akkurat som oss, dro de på utflukt innover i Norangsdalen, men i motsetning til oss, reiste de med hest og kjerre.

I det vi kjører over en gammel bro, har Siri en artig historie på lur:

– I 1906 kom kong Haakong og dronning Maud hit på på besøk etter en kroningsseremoni i Trondheim. Da var bygdefolket naturligvis veldig nysgjerrige, og de samlet seg på brua her, forteller hun.

Hesten som trakk dronning Mauds vogn ble skremt av en paraply som stakk litt langt ut i kjerreveien, og dyret satte i full galopp nedover mot elven. Heldigvis fikk Kong Haakon kontroll på hesten i siste liten og avverget katastrofen.

På slutten av 1800-tallet ble det bygget fire hoteller i Øye. I dag er det bare ett igjen, Hotel Union Øye, fra 1891. Det hadde sine glansdager frem mot Andre Verdenskrig.

– Etter krigen kom Hjørundfjorden kommet litt i bakevja. Isteden er det Geiranger i naboområdet som har fått den store trafikken og turistmassene, forteller Siri.

– Nå kommer turismen gradvis tilbake til Hjørundfjorden, men i mindre skala – heldigvis. Havila Kystruten sine grupper er av perfekt størrelse, mener hun.

Hotel Union Øye ble renovert på 1980-tallet og er dessuten blitt utvidet flere ganger.

– Å komme dit er som å være på en tidsreise, for hvert rom er dedikert til en av de berømte personene som besøkte Øye i gamledager. Dersom du bor på «Kesier Wilhelm-rommet» for eksempel, kan du bade i et badekar som har tilhørt Keiser Wilhelm, forteller Siri.

I motsetning til de mange fjellklatrerne som kom til bygda, benyttet ikke lokalbefolkningen i dalene fjellet til rekreasjon – det hadde de ikke tid til – men de brukte likevel naturen og fjellene flittig. Blant annet hadde de husdyrene sine på sommerbeite i høyden, og de bygde sommerhytter på setrene lenger oppe i dalen og i fjellet.

Vi passerer snart en liten elv, og gjør et stopp ved Lyngstøylvatnet. I gamle dager lå det en seter her.

– Men i mai, 1908 skjedde det noe rart: Plutselig tørket hele elven ut fra den ene dagen til den neste.

Litt lenger oppe i dalen, lå en stor, fin mark med mange sel, altså seterhus, der budeiene bodde og melket kyrne om sommeren. Vanligvis kom de hit i juni, for så å flytte seg lenger oppover i fjellet i juli når snøen smeltet.

– Setervollen ble fullstendig oversvømt på grunn av elveblokaden etter steinraset, og nå er det en innsjø, sier Siri.

På stille dager kan en tydelig skimte grunnmurene til de gamle seterhusene under vannoverflaten. Innsjøen er rundt ti meter dyp og en populær attraksjon for dykkere.

Vi kjører videre oppover i den ville, vakre og trange dalen, og stopper etter hvert ved Urasetra.

Her tar vi beina fatt og spaserer på restene av en gammel kjerrevei, omtrent 300-400 meter bort til en klynge gamle, små seterhus ved et lite fjellvann. 

– Her hadde man dyr om sommeren for å spare gresset lenger nede til vinteren, forteller Siri.

De som ble sendt for å ta vare på kyrne var gjerne unge jenter, helt ned i 10-årsalderen, som kom sammen med en søster, tante eller mor.

– De melket kyrne morgen og kveld. Hvis sommerbeitet var langt hjemmefra, hendte det at de lagde produkter her oppe, slik som ost. Hvis de bodde i nærheten, bar de heller melken hjem til gården, forteller Siri.

Fire små sel med gress på taket ligger vegg-i-vegg på seteren. I vinduene henger gardiner som vitner om at hyttene har gått i arv og fortsatt blir tatt hånd om av eierne og tatt i bruk som rasteplass når de er på dagstur i området.

– Hvorfor tror dere husene står så tett selv om de var eid av ulike familier, spør Siri.

Det er lett å konkludere med at det var for å holde varmen – og kanskje hjalp det litt – men dette er ikke hovedgrunnen, ifølge guiden.

– Årsaken er ganske dramatisk: Det gikk så mange snøskred i denne dalen om vinteren at hvis du hadde avstand mellom husene, risikerte du at de ble slått i stykker. Derfor måtte man vurdere hva som var den sikreste plassen i området, og så bygge alle husene der, tett i tett for å få plass til alle.

Selene på Urasetra var i bruk helt opp til 1950-årene. Siri har snakket med kvinner som husker hvordan det var å jobbe her: «Det var hardt arbeid, men å være her gav oss også en følelse av frihet. Det var så deilig å bare være oss jentene». Men om lørdagskveldene kom gjerne guttene opp på sykkel. De hadde med seg fele og trekkspill, og spilte opp til dans.