Et tilfeldig møte
Ekspedisjonsassistent Marie Strömbeck, som jeg hilste på allerede første dag på denne nordgående reisen opp til Kirkenes, ber meg stille meg i en av de to køene foran inn- og utgangspartiet – eller «luka», som jeg liker å kalle det.
Mens vi står og venter på at skipet skal legge til kai, legger mannen bak meg i køen merke til en liten, hvit, firkantet dings i taket.
– Vet du om det der er WiFi-en, spør han og peker.
Jeg hører på engelskuttalen at han er amerikansk.
– Kanskje det er røykdetektoren, foreslår jeg.
– Nei, røykdetektoren er nok den der, sier mannen og peker på en gjenstand et par meter lenger borte; – Der ser du sprinkleren, og ved siden av henger sensoren.
Det viser seg at amerikaneren – som forresten heter Craig Summers (50) og står her sammen med kona Christan Summers (49) – kan en hel del om sprinkleranlegg. Han forklarer meg nøyaktig hva som skjer fra det øyeblikket en røykdetektor lukter fare, til glasset i dingsen ved siden av knuses og vann skytes ut.
– Hvor har du lært alt dette, spør jeg, mer nysgjerrig på mannens bakgrunn enn på mekanikken i et sprinkleranlegg.
– Da jeg var ung, jobbet jeg som frivillig i brannvesenet. Jeg kjedet meg mens jeg gikk på college (høyskole), og hadde lyst til å være til nytte, forteller han.
– Oi, så spennende! Har du vært med på å redde et menneske noen gang?
– Ja, da jeg var i 20-årene, var jeg med på å redde en mann som hadde kjørt i fylla og havnet i en bilulykke i svært høy fart. Bilen ble kastet over veien, og sjåføren ble sittende fast i bilvraket. Han var veldig hardt skadd, forteller Craig.
Craig og resten av brannmannskapet som var på vakt den gangen hjalp den skadde mannen til sykehuset. Fyllekjøreren overlevde og ble helt frisk.
– Ett år senere kom han tilbake og takket oss for at vi hadde reddet livet hans, og han fortalte at han aldri hadde rørt alkohol etter ulykken. Dessuten var han blitt religiøs. Det var ganske spesielt, sier Craig og smiler ved minnet.
Det var en spennende historie, tenker jeg. Og slike historier kan jeg få når jeg begynner å stille spørsmål. Dessuten synes de fleste jeg snakker med på tur at det er hyggelig å slå av en prat.
Så blir luka åpnet, og vi går ut på landgangen.
Det er ikke vanskelig å skjønne hvilken buss jeg skal sette meg i. Foran den står en fyr iført vikingkostyme med et skilt i hendene. Han heter Kristian og er guide, får jeg vite. Han ber oss feste setebeltene, det er påbudt i Norge.
Om 30 minutter skal vi få servert et skikkelig viking-festmåltid...