Anita, kapteinen og Havila Capella

Anita Isaksens stemme og blikk etterlater ingen tvil der hun sitter ved kapteinens runde bord i restauranten Havrand om bord på Havila Capella. Hennes første møte med det hun kaller «dronningen», tente en spesiell gnist i henne – en gnist så sterk at den gang på gang har lokket henne ut av sengen og ut på balkongen hjemme i Vadsø.

«Jeg har ikke gått glipp av dronningen en eneste gang. Noen ganger, når mannen min foreslår at vi skal på camping, sier jeg: ‘Men Capella kommer!’ Og han svarer: ‘Du kan da ikke være så gal.’»

Men det er Anita, og hun innrømmer det uten videre.

«Hjertet mitt fylles med glede hver gang jeg ser det vakre skipet seile over horisonten. Jeg kan ikke sammenligne den følelsen med noe annet,» sier hun.

«Men det kan jeg,» bryter en stemme inn fra den andre siden av bordet.

Kaptein Brynjard Ulvøy retter seg opp, hans blonde bart løftes i et smil som strekker seg fra øre til øre. Noen av hans yngre kolleger sitter også ved bordet, og lytter oppmerksomt.

«Tenk deg at du er fem år gammel, og du går inn i en butikk med bestefaren din. Så sier han: ‘Skal vi kjøpe en sjokolade?’»

Hele bordet bryter ut i latter, slik de ofte gjør når kapteinen kommer med sine slagferdige kommentarer, enten det er i restauranten, i mannskapsloungen, på kjøkkenet eller på broen. Kapteinen er opptatt av hvordan de ansatte har det, og han sørger for å sjekke stemningen om bord, dukker opp i alle områder for å sikre at folk trives på jobb.

Det hele startet med lyden av en båt

Anita var 12 år da fascinasjonen for båter først grep henne. Det begynte med en sightseeingbåt i hovedstaden Oslo.

«Jeg dro ofte alene, og det mest spennende var når jeg hadde nok penger til å ta den lengste turen, som varte i tre timer,» mimrer hun.

Det var ikke sightseeingdelen som fanget henne – hun vokste tross alt opp i Oslo og kjente byen godt – men båten i seg selv.

«Det var noe med lyden og vibrasjonene fra motoren som jeg kjente om bord,» forklarer Anita.

Endelig dukket Havila Capella opp i Vadsø

Siden da har Anitas fascinasjon for skip bare vokst. Da hun og ektemannen flyttet til Vadsø i 2021, ble hun derfor litt skuffet over å innse at den vakre havutsikten deres ikke var fylt med en strøm av båter.

«Jeg hadde håpet på en flåte av skip som besøkte havnen i Vadsø og tutet med hornene sine,» ler hun, vel vitende om sin særegne forkjærlighet for skipshorn, motorbrus og tåkelur.

En morgen så hun imidlertid Havila Kystrutens første skip, Havila Capella, seile inn i havnen, praktfullt med sin nymalte blå baug og en gyllen stripe langs toppen. Hjertet hennes fyltes med glede, men det var ett lite problem: Capella blåste ikke i hornet.

Tutet med skipshornet tre ganger

Noen måneder senere, den 15. mars 2022, sendte Anita en melding til Havila Kystruten:

«Hei (...) Vi bor rett ved kaia, og jeg elsker å se skipene gli inn og ut av havnen. Forresten, har dere den dumme regelen om at dere ikke kan tute med skipshornet før klokken 08:00? Jeg flyttet hit i fjor sommer (jeg er fra Oslo) og gledet meg til å se Hurtigruten komme inn (nå er jeg heldig som også får se dere), og spesielt til å høre skipshornet! Men nei, ikke en lyd. Hvis dere ikke har den regelen, kan dere være så snill å tute med hornet i morgen tidlig?!»

Kort tid etter mottok Anita svar fra Havila Kystruten, som informerte henne om at meldingen hennes var videreformidlet til kapteinen. Dagen etter skrev hun igjen til selskapet:

«De tutet i hornet – tre ganger! Det var så fantastisk å høre, som musikk i mine ører. Tusen takk! (Vennligst videreformidle dette til den snille kapteinen)».

«Jeg sto på terrassen og filmet da det skjedde, og jeg ble så forskrekket over lyden at hånden min skled og forstyrret filmingen. Men så tutet de på vei ut igjen, og jeg klarte å få det med på film,» forteller Anita.

Kaptein Brynjard Ulvøy satt ved roret den morgenen. Han tok sjansen på å tute til Anita, selv om klokken ennå ikke var 07:00.

«Jeg ble veldig rørt og takknemlig da kaptein Brynjard tutet i hornet for meg første gang. Det er faktisk det fineste noen har gjort for meg. Jeg er også utrolig glad for at det er han som har vakt nå når jeg er om bord. Det er fantastisk å endelig få møte ham,» sier Anita.

Heldigvis for Anita har kaptein Brynjard fortsatt å tute til henne hver gang han seiler inn til Vadsø, og han er ikke den eneste...

«Dronningen skuffer aldri, og jeg blir like rørt og takknemlig hver gang,» sier Anita.

Siden første gang Capella tutet med hornet i mars i fjor, har Anita gjort det til en vane å filme øyeblikket hver gang «Dronningen» ankommer byens havn. I tillegg står hun alltid opp når søsterskipet, Havila Castor, kommer.

«Men Castor tuter ikke. Det er derfor hun bare er nesten like vakker som Capella,» sier Anita.

Hun har delt disse magiske øyeblikkene med medlemmene i Facebook-gruppen «Havila Kystrutens Venner», og legger ofte til egne refleksjoner og dikt som forsterker gleden.

Mottok en ærestittel

Da vi møtte Anita i restauranten, hadde det gått fem dager siden hun gikk om bord på Havila Capella for aller første gang. Det er verdt å nevne at hun tok en strekning med Havila Castor sist sommer, men da uten overnatting. Selv om hun syntes skipets interiør var vakkert og mannskapet «helt fantastisk», hadde hun alltid drømt om en ekte reise med «Dronningen». Da Havila Kystruten fikk vite at hun endelig skulle få oppleve dette, bestemte de seg for å gjøre noe spesielt for henne.

Derfor ble Anita overrasket med et diplom og ærestittelen «Venn av Kystruten».

Det var ikke alt. På den andre dagen av Anitas reise inviterte kaptein Ulvøy henne til å besøke broen mens skipet nærmet seg Trondheim. Og denne gangen skulle Anita stå for tutingen.

«Hvordan virket hun da hun kom på broen?» spør vi kapteinen.

«Nervøs…» begynner han, før han kremter. «Eller kanskje ikke…».

«Jo, jeg var utrolig nervøs,» bryter Anita inn. «Og da det var tid for å tute med hornet, torde jeg nesten ikke trykke på knappen. Men det var bare så stort å møte kapteinen. I tillegg var jeg litt flau, for jeg er jo den typen som står på land og vinker, og blir overlykkelig bare av å høre skipshornet og se det vakre lysshowet de setter opp for meg,» sier hun.

«Ja, men vi synes det er veldig hyggelig og ganske spesielt å ha en person i Vadsø som følger med på oss og setter så stor pris på oss,» svarer kaptein Ulvøy smilende.

Mens Havila Capella seiler mot Vadsø tidlig om morgenen fredag 3. mars, står Anita klar på broen med pekefingeren hvilende på den lille knappen som har makten til å utløse skipets horn. Med blikket festet på kapteinen venter hun på hans godkjennelse. Til slutt nikker han, og med et bredt smil trykker hun på knappen. Hornet lyder tre kraftige støt: ett langt, ett kort, og så et langt igjen, en triumferende hilsen til landet som venter dem.

Noen øyeblikk senere skynder Anita seg ut på gangveien utenfor broen, med det norske flagget fast i hånden. Hun er ivrig etter å vinke til sin kjære ektemann, som hun vet står på balkongen i deres gule hus bak kaia og følger med på hennes ankomst. Snart vil han komme ned til havnen, klar til å hente sin kone hjem i sin trofaste Isuzu D-Max pickup.

Anita tar farvel med kapteinen og resten av mannskapet på broen, dypt takknemlig for den vennligheten og varmen de har vist henne under oppholdet. Deretter går hun for å samle sammen sakene sine før hun skal gå i land i Vadsø, hvor mannen hennes vil stå og vente på henne. Men én ting er sikkert: det blir en ny reise, og da skal «gamlingen» hennes bli med.