Hunden Stein blunker langsomt og legger hodet på skakke; eksponerer den grå pelsen på halsen for de herlige, masserende fingrene til den nyankomne mannlige gjesten. Det ti år gamle dyret ligger og daffer i sola sammen med de nesten 190 andre Alaska-huskyene på Tromsø villmarkssenter. Stein trives best her ute ved hundehuset sitt sammen med sine egne. Men i motsetning til de fleste av kollegene, er Stein blitt for gammel til å jobbe. Han skal ikke trekke slede neste vinter enda så mye han elsker det. Heldigvis elsker han også folk, så i utgangspunktet bør det ikke være noe problem å finne en hyggelig familie som vil adoptere ham. Det er bare det at Stein ikke kjenner seg klar for pensjonisttilværelsen. Han skulle ha flyttet inn i «menneskehytta» noen meter unna hundegården for å lære seg «innendørs hundeskikk», som ikke å ligge i sofaen og å bare gå på do ute. Men det er ikke for ham. Hver gang de ansatte ved Villmarkssenteret tar ham med til hytta, prøver han å rømme tilbake til flokken sin og det gamle hundehuset sitt. Det er jo her han hører hjemme.
– Nå er det for varmt til å trene, så da ligger hundene bare og hviler.
Hundepasser og guide, Lena Wilkop ved Tromsø villmarkssenter klør et av de firbente dyrene bak øret mens hun snakker. Det sitter på taket til hundehuset sitt som likner en stor kasse med lokk, men med to firkantede åpninger i den ene veggen – én til hver av hundene som holder til der. Rundt nakken bærer hunden et halsbånd festet til en passelig lang lenke.
Lenas blikk er festet på oss, men hun blir distrahert et øyeblikk da enda en husky – en mindre og mørkere en – hopper opp på hundehustaket for å be om samme behandling som romkameraten. Lena må finne seg i en real omgang hundekyss i ansiktet, men hun ser ikke ut til å ha noe imot det.
– Når det ikke er så varmt, elsker hundene å jobbe. Om sommeren trener de, men så snart den første snøen faller, sitter de foran husene sine og bare venter på å få lov til å begynne å arbeide, forteller hun.
Familieforetaket Tromsø villmarkssenter, som ligger på Kvaløya omtrent 25 minutter fra Tromsø, er et av de største opplevelsessentrene i Norge. Det ble åpnet av Tove Sørensen i 1988, og er i dag drevet i fellesskap med sønnen, Torkil.
Tove Sørensen og sønnen Torkil Sørensen driver Tromsø villmarkssenter sammen. Foto: villmarkssenter.no
Tove har konkurrert i Europas lengste hundesledeløp, Finnmarksløpet, hele 19 ganger, og i 2006 deltok hun i «The Iditarod» i Alaska, som er verdens lengste hundesledeløp.
I dag har senteret omtrent 200 Alaska-huskyer, og om vinteren tilbyr de sledeturer og nordlys-safarier på fire-fem timer per dag. Om sommeren fokuserer de på midnattssolen og kajakk- og fjellturer. Og på besøk fra sånne som oss.
– Om sommeren har vi husky-kafé. Da kan folk komme hit og kjøpe kaffe og vafler, og så får de klappe hundene. Vi arrangerer også «huskyskole», der barn kan lære om hundene, og valpetrening. Da kan en booke tid med valpene og ta dem med ut for å trene, så de blir klare for sledekjøring til vinteren, sier Lena.
Ikke alle huskyene står i bånd. På vei til det store uteområdet med alle hundehusene, går vi forbi en stor hundegård med gitter rundt.
– Hundene må enten være i bånd eller i bur. Vi har flesteparten i bånd for at de skal få menneskelig kontakt. Som dere ser, er ingen av dem aggressive, men de kan komme til å hoppe opp på dere for å prøve å gi dere en klem. Hvis dere ikke vil det, er det bedre å holde dere unna rekkevidde, forklarer Lena.
Omsider kommer turen til valpegården. Akkurat nå bor det 22 valper her.
Lena henter fram en liten krabat – Vi stemmer i et unisont «naaaw» – fra en kasse i et av burene. Denne valpen er for liten til at vi får holde den, men med mammahundens velsignelse, lar Lena oss hilse på det lille vesenet gjennom netting-gjerdet.
De eldre valpene derimot… Jeg hjelper Lena med å løfte en av dem – den nærmer seg vel 3,5 måneder – fra en liten løpegård og over til et av de store burene i nærheten.
– Nå har vi valpekull på to uker, to måneder, 3,5 måneder og seks måneder. Vi separerer kullene, for mødrene har et instinkt som gjør at de kan komme til å drepe andre hunder sine valper. Dessuten er det best for de små å vokse opp med søsknene sine, forteller Lena.
Før vi forlater villmarkssenteret, får vi en liten omvisning rundt senteret. Vi følger en liten sti til utkanten av en skog rett i nærheten, forbi tuer av lyng med hundrevis av bær (jeg blir litt overrasket da Lena forteller at huskyene liker å spise dem), og et par topp moderne glamping-hytter.
Denne glamping-hytta i Tromsøs villmark er ny.
Omgivelsene er så naturskjønne at de hadde vært en attraksjon i seg selv, selv uten de sjarmerende hundene. Jeg forstår godt at folk vil komme hit for å se nordlyset om vinteren. Det vil jeg også – og så har jeg lyst til å bli med på en hundesledetur, så jeg kan oppleve de glade hundene i aksjon.
Vi takker for oss, og stiger inn i minibussen vi kom med. Vel på plass i setet mitt, registrerer jeg lukten av hund på ulltrøya mi, og plukker vekk et par valpehår. Det blir heldigvis tid til en dusj i lugaren på Havila Capella før jeg skal spise på restauranten Hildring Fine Dining litt senere i kveld. Det er noe jeg virkelig ser fram til. Signaturmenyen i restauranten er utviklet av kjendiskokken Gunnar Hvarnes, som har vunnet OL-gull i kokkekunst, og består av fem gourmetretter av ypperste kvalitet. Jeg får vann i munnen bare av tanken.
Noe annet jeg ser fram til er morgendagen. Da skal jeg besøke det verdenskjente Nordkapp-platået, og jeg skal definitivt ta et bilde av den ikoniske globen der oppe – som symboliserer at stedet er et møtepunkt for all verdens folk. Og så gleder jeg meg til å lære litt om Nordkapps historie og hvordan den verdenskjente klippen fikk navnet sitt.
Havila kystrutens utflukter i Tromsø
Sledetur med reinsdyr og besøk hos samene (vinter/vår)
Vandreteater i Tromsø
Tromsø - den arktiske hovedstaden