I 1553 la tre britiske skip ut på en ekspedisjon for å finne nordøstpassasjen til Kina. To av dem ble drevet av kurs i en storm like utenfor Lofoten, nord for Polarsirkelen. Mannskapet forsøkte å overleve den lange, harde vinteren på den øde Murmansk-kysten, men ingen klarte det.

Det tredje skipet, "Edvard Bonaventure", endte opp nær Arkhangelsk-kysten i Russland. Kapteinen, Richard Chancellor, kom seg til Moskva med slede, og derfra kom han trygt hjem til England.

Kaptein Chancellor fant ikke sjøveien til Kina, men før han endte opp i Russland, oppdaget han noe annet: En klippe "ved verdens ende", som reiser seg 307 meter rett opp fra Polhavet. Han kalte den "Nordkapp".

Trekonstruksjonene som dukker opp på vår venstre side idet turbussen forlater havnen i Honningsvåg, er et bemerkelsesverdig syn. For meg ligner de nakne, trehytter uten tak eller vegger, fullstendig eksponert for elementene. Men det er ikke hytter; det er tørkestativ for fisk, og fra januar til mars er de fylt med torsk. Etter åtte til ti uker er fisken helt tørr og klar for eksport over hele verden. Akkurat som klippfisk, anses tørrfisk som en spesiell norsk delikatesse.

Den unge kvinnelige guiden foran i bussen forklarer oss hvordan alt fungerer. Engelsken hennes er plettfri, men italiensk er morsmålet hennes. Hun bytter uanstrengt mellom de to språkene og ser ikke ut til å være det minste stresset av tidspresset hun er under for å dele en stor mengde informasjon på reisen fra Honningsvåg til Nordkapp-platået.

Med nærmere 2400 innbyggere er Honningsvåg faktisk for liten til å kalle seg en by. I Norge kan en by kun gjøre det hvis kommunen den ligger i har minst 5000 innbyggere. Nordkapp har mindre enn 3000 mennesker. Likevel har den status som en ekte by, kun fordi kommunestyret bestemte det i 1996. Ikke bare ble Honningsvåg en by; den ble Norges nordligste by – og den fjerde nordligste byen i verden.

Rett før bussjåføren vår forlater Nordkappveien til E69, peker guiden mot en dagligvarebutikk på vår venstre side. Det er ingenting utenom det vanlige; faktisk er det minst to andre lignende butikker i byen. Likevel er denne butikken utpekt som interessant. Hvorfor? Fordi den ligger nøyaktig på 71 grader nord! ("71 grader nord" er navnet på en populær realityserie i Europa).

Det er få trær i området, og de som finnes er små. Noen hardføre blomster klamrer seg fast til fjellveggen på begge sider av veien. Det sies at det vokser over 20 forskjellige plantearter i området, og i sesongen kan man finne store mengder blåbær, bringebær og multer.

Plutselig senker bussen farten, og guiden avbryter seg midt i en setning:

"Se, reinsdyr på venstre side!" utbryter hun.

Det nordiske dyret beiter rett ved veien, bare noen få meter fra bussen. Flere av passasjerene roper begeistret – wow, vi så et ekte reinsdyr! Lite vet de at vi snart vil få øye på mange flere praktfulle eksemplarer av dette spektakulære dyret ute på fjellviddene. I dag er det reinsdyr overalt på denne øya – over 6000, for å være nøyaktig. De tilhører samene og ble fraktet hit med båt i april.

"Samene holder reinsdyrene sine på Magerøya i sommersesongen," forteller guiden.

Samene er den opprinnelige befolkningen – urfolket – i de nordligste delene av Skandinavia.

"I september reiser samene rundt på øya for å finne og samle inn reinsdyrene igjen. Vanligvis bruker de ATV-er (terrengkjøretøy), eller snøskutere hvis det er snø, under innsamlingen," forklarer guiden.

I oktober frakter samene reinsdyrene tilbake til fastlandet.

Navnet "Skipsfjorden" stammer fra at det tidligere fungerte som en nødhavn, spesielt under stormfulle værforhold. Fiskebåtene søkte ly her. I gamle dager var fiskeryrket svært farlig, og ifølge guiden døde hele 20 prosent av fiskerne på sjøen. Heldigvis har dagens navigasjons- og sikkerhetssystemer gjort yrket mye tryggere.

"De fleste menn i Honningsvåg jobber enten som fiskere, bussjåfører – eller begge deler," forteller guiden.

På vei mot vår endelige destinasjon passerer vi flere interessante severdigheter, som to tandemsykler (et vanlig syn på Nordkapp om sommeren), verdens nordligste fiskevær, Skarvåg (som ifølge guiden har bare 45 innbyggere), en samisk sommerleir, et hotell og en liten øygruppe som er et naturreservat for sjøfugl.

Mange hadde uttrykt et ønske om et religiøst møtested på Nordkapp, og derfor ble St. Johannes kapell bygget i 1990. Det er verdens nordligste kapell.

Fordi de som møtes på Nordkapp representerer forskjellige trosretninger fra hele verden, er St. Johannes kapell økumenisk; et tverrfaglig kapell. Dette betyr at alle, uansett tro, skal kunne finne ro til refleksjon og meditasjon i dette spesielle rommet.

Kapellet har tre symboler: Kristus, korset og duen; de eneste symbolene som alle kristne trosretninger kan enes om.

I 1987 fikk den kjente norske forfatteren Simon Flem Devold en idé om å samle barn fra ulike nasjoner og kulturer på Nordkapp. Han ønsket å la dem skape et varig uttrykk for ungdommelig forståelse, samarbeid og glede, uten å bli hemmet av nasjonale, rasemessige, religiøse eller politiske grenser.

(Kilde: https://www.barnavjorden.org/en/)

Ett år senere møttes syv barn på Nordkapp: Jasmine fra Dar-es-Salaam, Tanzania, Rafael fra Rio de Janeiro, Brasil, Ayumi fra Kawasaki, Japan, Sithidej fra Bangkok, Thailand, Gloria fra Jesi, Italia, Anton fra Murmansk, det (tidligere) Sovjetunionen, og Louise fra New York City, USA. Fra første stund ble de kalt Jordens Barn.

Slik begynte det humanitære prosjektet "Jordens Barn", og hvert år siden 1989 har det delt ut en pris til "en person eller et prosjekt som over tid har vist medfølelse og evne til å hjelpe barn som lider et sted i verden."

Den aller første Jordens Barn-prisen på 100.000 NOK (ca. 9.021 EUR) ble gitt til Inger Harrington fra Ålesund, Norge. Dette gjorde det mulig for henne å starte sitt dedikerte og langvarige arbeid blant gatebarn i Brasil. I 2010 ble prissummen økt til 150.000 NOK.

Under den årlige prisutdelingen får omtrent 500 elever i Nordkapp fri fra skolen for å samles i Nordkapphallen.